Kappleik i kristelighet?

Partiet De Kristne (heretter PDK) klamrer seg fortsatt til illusjonen om at de representerer noe nytt og/eller interessant i norsk politikk.

Oppslutningen om partiet har vært marginal til det mikroskopiske i valg etter valg, og man hører ikke annet om partiet enn konflikter, avskallinger og utmeldinger.

Den foreløpig siste som har meldt seg ut, er artisten Torolf Nordbø. Han begrunner denne utmeldelsen med et innlegg i avisa Norge Idag og et intervju i Dagen. Hans utmelding har ikke først og fremst politiske årsaker, men går på organisasjonskulturen.

I sin lederartikkel «Mer kristelig enn KrF?» peker redaktør Tarjei Gilje (Dagen 6. august) på at det i løpet av de siste tiårene har vært gjort en rekke forsøk på å etablere nye, «kristelige» partidannelser som alle har hatt ambisjoner om å overta KrFs rolle i norsk politikk.

Hvor «nye» disse etableringene har vært, er en sak for seg. Det er fristende å beskrive dem som «same shit, same wrapping». Retorikken har stort sett vært den samme, personene bak «nydannelsene» har stort sett vært de samme, og hovmodet de har vært preget av har også stort sett vært det samme.

Opprinnelsen til disse partidannelsene går tilbake til dannelsen av «Norges Demokratiske Parti» på Karmøy i Rogaland i 1965. I 1980 overtok Paul Granberg fra Bømlo ledertrøya, og beholdt denne til sin død i 1995.

I denne perioden skiftet partiet navn en rekke ganger, før man endte opp som Kristent Konservativt Parti i 1990. Etter Granbergs død ble partiet fusjonert med Samlingspartiet Ny Fremtid, som etter hvert ble til Kristent Samlingsparti. Dette partiet opplevde flere splittelser, før restene av det gikk inn i PDK i 2015.

Slike fusjoner kan nok skape en illusjon om større slagkraft, men i realiteten bekrefter de bare den gamle realitet: Ei sekt pluss ei sekt er ei sekt.

Jeg var til stede på møtet i Oslo der Samlingspartiet Ny Fremtid ble stiftet i 1993. Det var et åpent møte med adgang for alle, også en informasjonsmedarbeider i KrF.

Det nye partiet kunne mønstre et solid, om ikke akkurat imponerende lag: En utmeldt stortingsrepresentant for Frp, en tidligere ordfører og en tidligere statssekretær fra KrF.

Det var faktisk en del politisk kompetanse i det nye laget, i motsetning til hva man så da PDK ble dannet 12 år senere.

Man klarte også på imponerende kort tid å samle det antall underskrifter som krevdes for å bli godkjent som et politisk parti, og man klarte å stille lister i alle fylker. Dette var for det aller meste «reelle» lister, og ikke preget av det gjenbruket av kandidater som er et kjennetegn på PDK der samme navn har forekommet i opptil sju ulike fylker.

Men dette til tross: Oppslutningen ved stortingsvalget samme år ble på 0,3 prosent og drøyt sju tusen stemmer. Og det var partiets beste valg i hele dets historie.

Fellesnevneren for det som har vært av «kristelige» partidannelser fra 1965 og fram til i dag, har vært det man kan kalle en innbydelse til kappleik i politisk kristelighet.

Fellesnevneren for det som har vært av «kristelige» partidannelser fra 1965 og fram til i dag, har vært det man kan kalle en innbydelse til kappleik i politisk kristelighet.

I mange år var nok KrF det partiet med størst troverdighet på de verdisakene som store deler av kristenfolket har identifisert seg med. Slik er det ikke lenger.

Linjevalget partiet foretok i 2018, og den rufsete prosessen fram til dette, har både ført til at mange har meldt seg ut av partiet og til at mange velgere har satt seg på gjerdet.

Konsekvensene av dette vil man se på valgdagen.

Da er det mye større spenning knyttet til om KrF klarer sperregrensen med et nødskrik eller ei, enn til hvor mange promille PDK klarer å mobilisere.