Kaotisk om eutanasi

Satt på spissen er feltet preget av at det er amatørenes aften.

I Dagen 19. desemberviser Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død, til vår undersøkelse ommedisinstudenters holdninger til eutanasi og legeassistert selvmord.

Pussig nok bedriver han kun omfattende parafrasering av undersøkelsen, i form av ren avskrift av andres omtaler av den, uten egentlig å kommentere undersøkelsen. Som tidligere lektor i ungdomsskolen vet Kjeldstadli at plagiat kvalifiserer for stryk.

Dertil gjengir han navnet på Tidsskrift for Den norske legeforening feil, i det han konsekvent kaller det «Tidsskrift for legeforeningen». I skolen påtales også slikt slurv. Men la gå.

Mer alvorlig er det at han skriver at dette tidsskriftet «ønsket» å foreta undersøkelsen, at «det pekte på» det ene og det andre, og at det «tolket» funnene slik og slik. Det er elementær kunnskap at en artikkel publisert av et forfatterkollegium ikke representerer et tidsskrifts oppfatninger, men utelukkende forfatternes - altså våre.

Vi anbefaler Kjeldstadli å leseselve artikkelen, som er gratis tilgjengelig på internett. 

Da vil han se at vi kommer med fundamental kritikk av to av de undersøkelsene han nevner (Schioldborgs og Vigelands). Disse er preget av uklar begrepsbruk, og ikke minst stiller de ledende spørsmål som er egnet til å få opp «ja»-prosenten i betydelig grad. Vi kommenterer også noen andre undersøkelser, som også har store metodologiske svakheter.

Satt på spissen er feltet preget av at det er amatørenes aften:

Spørrerne har gjerne manglende innsikt i temaet, de stiller uklare eller mangetydige spørsmål, og benytter en «saus» av ulike og tildels motstridende begreper. Dermed vet folk ofte ikke hva de svarer på, og forholder seg i stedet til hva de tror de blir spurt om - noe som åpner for mang en fortolkning.

Funn og tall fra svært mange undersøkelser må derfor tas med store klyper salt. Å sammenligne dem og å forsøke å trekke noen generelle konklusjoner, herunder si noe om trender, slik Kjeldstadli gjør, er derfor en høyrisikosport. Det kan vel best beskrives som å sammenligne epler og bananer.

Foruten å ignorere alle problemene med de undersøkelsene han nevner, legger Kjeldstadli for dagen en totalt ukritisk gjengivelse av de ulne, svært varierende og inkonsistente begrepene som inngår i disse undersøkelsene (slik som «aktiv» og «passiv» dødshjelp, «passiv eutanasi», etc.). Innvendingene mot disse problematiske begrepene har han blitt konfrontert med før, i flere avisartikler. Vi kan derfor bare konkludere med at han velger å ikke høre etter, og i stedet tviholder på denne begreps-suppen.

Kjeldstadlis innlegg fremstår på denne bakgrunn som temmelig kaotisk. Og som om det ovenfor nevnte ikke var nok, topper han det hele med også å bringe inn et komplisert etisk tema. Han viser til den oppfatning at det ikke skulle være noen prinsipiell forskjell på døden som resultat av behandlingsbegrensning, og døden som resultat av en giftsprøyte. For utfallet er jo det samme. 

Javisst, men man kan ikke bare se på konsekvensen av en handling. Da er det for eksempel ingen prinsipiell forskjell mellom å unnlate å sende penger til barn i uland som er i ferd med å dø av sult, og det å sende dem mat som inneholder dødelig gift - handlingene «gir det samme resultatet», for å bruke Kjeldstadlis formulering.

Dessuten er det mange nederlandske leger som utfører eutanasi som nettopp ser en prinsipiell forskjell mellom behandlingsbegrensning og eutanasi, og som i intervjustudier omtaler seg selv som «bøddel» og beskriver eutanasi som «en råtten jobb» - som enkelte nekter å utføre mer. 

Det synes rimelig klart at det er et hav av forskjell på at en kreftsvulst tar livet av en pasient, og at en lege tar livet av pasienten med medisiner. Debatten burde ikke dreie seg om dette, men om «saken selv»: Om også frivillige medisinske drap skal være lovlig. 

Dét går det an å ha svært ulike og velbegrunnede oppfatninger av. Men la oss begynne med å kalle en spade for en spade. Det vil i denne sammenheng si å holde oss til de klare kliniske og juridiske skillene på feltet som eksisterer i såvel Nederland som i Norge, og som vi trekker opp og forklarer medisinstudentene i vår undersøkelse og i artikkelen om den. 

Derfra kan vi gå videre til den etiske og politiske debatten. Eller som filosofer vil formulere det: Først etter å ha etablert hva noe «er», kan vi diskutere hvorvidt dette som er også «bør» være. 

Dette innlegget var på trykk i avisen Dagen 27. desember 2013.