Kan norske byråkrater redde verden?

100 prosent rett til mottaker høres bra ut, men på lengre sikt fungerer det dårlig.

Bistandsbyråkrat. Hva tenker du når du hører dette ordet?

For mange vil det utvilsomt komme mest negative assosiasjoner. Administrasjon istedenfor konkret handling ute i felt. Penger som brukes på jobber i Norge istedenfor i landene der fattigdom skal bekjempes.

Det kan ligge en underbevisst følelse av kjølig avstand i begrepet. Det er annerledes med den engasjerte feltarbeideren, i utrettelig arbeid i de fattige landsbyene, som vi kan beundre og applaudere.

Bistandsbyråkratene iUtenriksdepartementet,Norad eller en bistandsorganisasjon er derimot omgitt av en betydelig skepsis. Reiser de på businessklasse og bor på dyre hoteller når de en sjelden gang beveger seg ut i felt? Er noen av dem kanskje til og med korrupte?

– Jeg er ganske for byråkrati, saBård Vegar Solhjell under Noradkonferansen i desember, der sivilt samfunn var hovedtema. Det var godt for oss som har jobbet mange år i «bistandsbyråkratiet» å få høre en slik støtteerklæring fra en politiker. For enten vi liker det eller ikke: Vi trenger bistandsbyråkratiet, slik det er ment å være.

100 prosent rett til mottaker høres bra ut, men på lengre sikt fungerer det dårlig. Resultatmåling, økonomistyring og kontroll er viktig, men også her må «skoen tilpasses lesten». Utviklingsbistand er et komplekst felt, og uten en profesjonell og systematisk oppfølging av tiltak og resultater ville vi ikke kunne hjelpe så mange mennesker varig ut av fattigdom som det vi greier i dag.

Samtidig er det for enkelt å feie kritikerne av bistandsbyråkratet arrogant av banen med å si at de ikke skjønner hvordan bistand fungerer. Det er viktig å kontinuerlig spørre seg selv hvordan man kan få mest ut av hver enkelt bistandskrone og i størst mulig grad greie å se også eget arbeid med konstruktivt kritiske øyne.

Varselklokkene skal kime om store deler av prosjektmidlene aldri forlater Norge. Og de skal kime enda høyere når man får høre at beslutningene tas for langt unna landsbyene der de faktiske endringene vi jobber for skal skje, at definisjonsmakten innen bistanden ligger i Nord.

Byråkratiet har vært diskutert helt siden sosiologenMax Weber på begynnelsen av 1900-tallet gjorde sin banebrytende analyse av det framvoksende tyske byråkrati. Han så mange fordeler, sammenlignet med tidligere organisasjons- og styringsformer.

Byråkratiet innebar en maktutøvelse gjennom kunnskap. Samtidig så Weber allerede den gang farer ved denne måten å organisere styring og maktutøvelse på, ikke minst at det kan stivne i formen. Byråkratiet kan bli «størknet ånd», advarte Weber. I dag, mer enn hundre år etter, er det en minst like aktuell advarsel.

For å lykkes med langsiktig utvikling er det avgjørende at de fattige selv har eierskap og medbestemmelse i prosessene som skal føre til at de får et mer verdig liv. Da er det logisk at et viktig fokus må være å flytte beslutningsprosessene i utviklingsarbeidet nærmest mulig dem det gjelder.

Strømmestiftelsen har over tid hatt en prosess med å flytte både mennesker og makt fra hovedkontoret i Norge til region- og landkontorene der vi utfører utviklingsarbeidet vårt. Vi har i dag den klare hovedvekten av vårt programpersonell ved utekontorene. Jeg tror det er viktig at dette arbeidet fortsetter og styrkes, slik at det blir en bedre balanse mellom ansatte ute og hjemme.

I samspill med våre kolleger og samarbeidspartnere har derfor den norske bistandsbyråkraten fortsatt en viktig jobb å gjøre. I Strømmestiftelsen tror jeg det daglige samspillet mellom oss på kontoret i Kristiansand og våre kolleger i prosjektlandene er en viktig del av dynamikken som skaper bærekraftig bistandsarbeid.

Ingen, og aller minst de fattige, som er selve grunnen til at vi jobber med bistand, er imidlertid tjent med et stadig voksende bistandsbyråkrati i den rike del av verden. Vi trenger proffene som sikrer kvalitet i arbeidet, men i framtida håper jeg langt flere av dem vil jobbe i landene der bistandsarbeidet utføres.