«Kan Be­sa­lel og Oho­li­ab ut­ford­re oss til å være Guds tje­ne­re i alt vi gjør?»

Disse to per­sone­ne har gitt meg noen tan­ker de siste da­ge­ne i for­hold til mi­sjon og tje­nes­te, skriver Hjalmar Bø.

Der­som du bru­ker samme bi­bel­lese­plan som meg, leste du også om Be­sa­lel og Oho­li­ab for noen dager siden. Ikke de to men­ne­ne i bi­bel­his­to­ri­en vi har hørt mest om, men jeg tror vi kan lære noe av dem også om mi­sjon i nær og fjern kon­tekst.

Hvem var de? Det står ikke så mye om dem, men de nev­nes i for­bin­del­se med byg­gin­gen av ta­ber­nak­let. Be­sa­lel var fra Judas stam­me.

Han var fylt med Guds ånd, med vis­dom, inn­sikt og kunn­skap, og med dyk­tig­het i alle slags hånd­verks­ar­beid. Oho­li­ab var fra Dan stam­me.

Han kunne ut­fø­re alle slags hånd­verk og kunst­ne­risk ar­beid. Det står også at de hadde evnen til å lære opp andre. De var fag­menn innen byg­ging og kunst.

Opp­dra­get deres var å «tenke ut og lage alle slags kunst­hånd­verk» (2. Mos 35,35) nøy­ak­tig slik som Her­ren har be­falt.

Disse to per­sone­ne har gitt meg noen tan­ker de siste da­ge­ne i for­hold til mi­sjon og tje­nes­te. Jeg var selv telt­ma­ker i Kina i noen år og un­der­vis­te på et uni­ver­si­tet.

Da­ge­ne mine var fulle av for­be­re­del­se, un­der­vis­ning og ret­ting av opp­ga­ver. Vi fikk besøk av en mi­sjons­le­der en dag og han spur­te meg: «Når får du tid til å gjøre det egent­li­ge ar­bei­det ditt?»

Jeg for­sto hva han tenk­te, men jeg kjen­te at jeg ble pro­vo­sert over spørs­må­let. I hans spørs­mål for­mid­let han at den un­der­vis­nin­gen du gjør er greit nok, men når får du tid til å være mi­sjo­nær og ha bi­bel­grup­per, sam­tale­kvel­der og så vi­de­re?

Ut fra vit­nes­byr­det til Be­sa­lel og Oho­li­ab har jeg lyst til å ut­ford­re denne for­stå­el­sen om hva som er «det egent­li­ge ar­bei­det».

Vi lever i et sam­funn som på mange måter skil­ler mel­lom se­ku­læ­re yrker og ån­de­li­ge yrker. Vi tar også med oss disse skil­le­ne inn i våre liv ved at vi ten­ker at en ån­de­lig tje­nes­te skjer mel­lom klok­ken 11-13 på søn­dag og kan­skje en kveld i uken.

Skal vi følge denne tan­ken er det ikke mange som gjør «det egent­li­ge ar­bei­det» og det er hel­ler ikke mange timer i uken vi gjør tje­nes­te for Gud.

I min tje­nes­te som telt­ma­ker ble jeg vel­dig be­visst på at det ar­bei­det jeg ut­før­te var en tje­nes­te for Gud og for mine med­men­nes­ker.

Ar­bei­det for men­nes­ke­ne ble inn­stif­tet før synde­fal­let og er vårt pri­vi­le­gi­um. Der­for er men­nes­ke­lig ar­beid å iva­re­ta det gud­dom­me­li­ge opp­dra­get vi fikk som for­val­te­re og vi skal gjøre det for Gud.

Da jeg un­der­vis­te en­gelsk på et uni­ver­si­tet i Kina var det en tje­nes­te for Gud og mine stu­den­ter. Denne job­ben skul­le jeg gjøre så godt jeg bare kunne.

His­to­ri­en om Be­sa­lel og Oho­li­ab vit­ner også om to men­nes­ker som bruk­te de ga­ve­ne Gud hadde gitt dem til å tjene Her­ren. Gud bryr seg om hva du hol­der på med hele dagen.

Men hva har dette med mi­sjon å gjøre? Jeg vil svare med å stil­le et nytt spørs­mål. Hvem var det som førte evan­ge­li­et fra Je­ru­sa­lem til Judea og Sa­ma­ria?

Leser vi i Apost­le­nes gjer­nin­ger vil vi se at da for­føl­gel­se­ne brøt løs mot me­nig­he­ten i Je­ru­sa­lem, ble apost­le­ne igjen i byen. Alle de andre ble spredt om­kring i Judea og Sa­ma­ria. Vi­de­re står det at de som ble spredt om­kring dro rundt og for­kyn­te Ordet.

Disse men­nes­ke­ne fant seg helt sik­kert også ar­beid sam­ti­dig som de for­tal­te om det de hadde opp­levd og vit­net om Jesus. Slik spred­te evan­ge­li­et seg vel­dig fort ut­over store om­rå­der.

Ro­mer­ri­ket hadde mye han­del og mange reis­te til ulike byer og land. Pau­lus var selv telt­ma­ker og vi ser at han noen ste­der be­visst ar­bei­det sam­men med andre men­nes­ker som hadde samme yrke.

Dette ut­ford­rer krist­ne i Norge til å være Jesu etter­føl­ge­re i ar­beid og fri­tid. I en glo­ba­li­sert ver­den åpner også dette opp for store mu­lig­het for å nå ut med evan­ge­li­et.

Mange krist­ne ar­bei­der i store multi­na­sjo­na­le firma som åpner opp for mu­lig­he­ter for å ar­bei­de i land som er stengt for van­lig mi­sjon. Her kan de få være et vitne og tjene Gud med det ar­bei­det de gjør og gjen­nom vit­nes­byr­det til med­men­nes­ker.

Wen­zhou i Kina har mange krist­ne og kal­les ofte for Kinas Je­ru­sa­lem. Disse krist­ne er kjent for å være gode for­ret­nings­folk.

Rundt om­kring i ver­den fin­ner du krist­ne fra Wen­zhou som dri­ver bu­si­ness sam­ti­dig som de er ty­de­li­ge krist­ne. På denne måten er de med å brin­ge evan­ge­li­et til jor­dens ende.

Kan Be­sa­lel og Oho­li­ab ut­ford­re oss til å være Guds tje­ne­re i alt vi gjør?