Kampen mot ekstremistene i «Islamsk Stat»

Det pågår i disse dager en dramatisk kamp for å frigjøre millionbyen Mosul i Irak fra ISILs terrorvelde. Men vi er fortsatt bare inne i første akt av en langvarig kamp mot islamistisk ekstremisme og terror.

En varig fred krever innsats ikke bare av militære, men også av bistandsarbeidere, diplomater og ikke minst av regionens egne ledere. De må skape politiske løsninger som gir ulike folkegrupper vern om grunnleggende rettigheter.

Etter at terroristgruppenISILerobret store landområder i Irak og Syria, fikk de befestet sitt jerngrep før det ble skapt en koalisjon som nå driver dem på retrett. Det er strategisk viktig at det er regionens egne styrker som fronter den kampen. ISIL ønsker å framstille det som en religiøs endetidskamp mot Vestens onde makter. Nå drives de tilbake av lokale styrker fra Midtøsten.

Vi har sett ISILs vekst. Nå er vi vitne første akt av ISILs fall. Men vi skal ikke ha noen illusjoner om en rask og lettvint seier. Dette blir en langvarig, ødeleggende og blodig kamp. Men at vinden er snudd, er tydelig på mange områder.

Rundt halvparten av landområdene som ISIL kontrollerte er nå frigjort. Flere av lederne er borte, og deres rekruttering av nye fremmedkrigere tørker inn. ISILs økonomiske styrke svekkes for hver dag – de mister oljeinntekter og må kutte i godene til sine krigere. Tilbakegangen virker demoraliserende på mange.

Men vi skal ikke ha noen illusjoner. Kampen vil bli langvarig, ideologien deres spres fortsatt, og den motiverer et farlig, globalt nettverk av terrorisme. I lange tider framover trengs et holdningsskapende arbeid for å vaksinere mot ekstremisme og et tett politisamarbeid over landegrensene for å finne og stanse terrorceller.

Det ISIL står for er et tyranni med totalitær ensretting. Det regionen trenger er demokrati, menneskerettigheter og rettsvern. Å slå ISIL tilbake militært, er bare en fase i den kampen. Det må følges opp av bistand til gjenoppbygging, politisk stabilisering og løsninger som kan gi varig fred.

En avgjørende test er om det skapes et troverdig vern av minoritetene, både de etniske og de religiøse. De er det mange av i Midtøstens etniske, kulturelle og religiøse mosaikk. I går leste jeg om byen Keramlis, en kristen landsby påNinive-sletten i det nordlige Irak. Nå er byen frigjort fra ISILs terrorvelde.

Sist søndag kom mange som hadde flyktet fra ISIL tilbake for å overvære en gudstjeneste i kirken og få et gjensyn med sine hjem. Tårene rant da kirkeklokkene igjen kunne høres – for første gang på to år. Men kirkerommet var vandalisert av islamistene før de dro seg ut. Inventaret var knust. Statuen av jomfru Maria var halshogd.

Og da de besøkte sine gamle hus, fant de dem ødelagt, plyndret og ramponert. En av byens lærere uttrykte det mange følte: – Jeg føler bare en stor sorg. Jeg er ikke sikker på når eller om jeg vil komme tilbake hit. Og jeg tenker på mine barn – vil de ha en framtid her?

Det er det spørsmålet sivilbefolkningen nå stiller seg. Det er til syvende og sist det nødropet vi må forholde oss til. Skal de bli flyktninger – eller skal de starte livet på nytt i sine hjemtrakter? I så fall trenger de mer enn bomber, artilleri og hevn. De trenger bistand, arbeidsplasser, politiske løsninger og håp.