Kallets utilsiktede konsekvenser
Det er ikke uventet at Frikirken og Misjonssambandet slipper å bære et juridisk ansvar for overgrep begått av en av deres ansatte, men saken stopper ikke der.
For den fornærmede kvinnen kan nederlaget i retten bli kronet med betydelige utgifter - i tillegg til de kostnadene hun alt har måttet bære gjennom flere tiår.
Hun har måttet tåle store ulemper på grunn av omstendigheter hun ikke selv hadde valgt. Det er ikke vanskelig å forstå at kvinnen har behov for å stille noen til ansvar.
Annen tilnærming
Når Arnfinn Løyning og Øyvind Åsland en gang i fremtiden skal oppsummere sin tid som henholdsvis synodeformann og generalsekretær, er det nærliggende å anta at dagene i Stavanger tingrett vil være blant de tyngste.
Gjennom rettsprosessen har de ikke villet si noe om hvordan de menneskelig talt har opplevd det å møte i retten. Advokaten deres, Christian Lundin, er dreven i sitt fag og har kjørt et tøft løp mot den fornærmede kvinnen.
Lundin er oppnevnt av arbeidsgiverorganisasjonen Virke, og har antakelig en annen tilnærming til saken enn både Løyning og Åsland i utgangspunktet har. Her, i spenningen mellom det juridisk korrekte og det medmenneskelige, har noe av sakens drama utspilt seg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Anstendighet
Nyhetssjef Janne Hagen i Stavanger Aftenblad, som selv har vokst opp i Misjonssambandet, skrev 12. september en sterk kommentar hvor hun spurte om Misjonssambandet hadde mistet all anstendighet siden de ikke ville påta seg ansvaret for det som skjedde, fordi de angivelig ikke hadde presset noen til å bli misjonærer.
Der er vi ved noe av sakens kompliserte kjerne.
For selv om misjonsorganisasjonene juridisk kan vise til at ingen ble beordret til misjonærtjeneste, vet alle som kjenner disse miljøene at misjonskallets status, og miljøenes åndelige forventninger kunne og kan virke sterkere enn juridiske forpliktelser.
Det spørs om misjonsvennene rundt i landet hadde kjent seg bekvemme med den nokså røffe behandlingen av saksøker i retten, om de selv hadde vært til stede.
Blant de tyngste dagene
Rent pragmatisk er det ikke umulig å forstå at Løyning og Åsland har sett seg nødt til å kjøre et strengt formelt løp. Skulle det bli etablert presedens for at misjonsorganisasjoner bærer ansvar for overgrep deres ansatte på internatskoler i utlandet har begått, vil søksmålenes omfang kunne ryste organisasjonene.
Løyning og Åsland har nok likevel først og fremst hatt en prinsipiell tilnærming til saken, deres egen integritet tvinger dem til det. Og det aktualiserer spørsmål om hvordan organisasjonene deres fremstår som arbeidsgivere.
Aftenbladets nyhetssjef tok sterke ord i bruk da hun etterlyste anstendigheten, men hun er nok ikke den eneste som føler at løpet mot den saksøkende kvinnen har vært i røffeste laget.
Frifunnet for omsorgssvikt
Om overgrepene hadde skjedd på en vanlig norsk skole, hadde de færreste tenkt på å saksøke skoleeierne. Men disse overgrepene skjedde ikke på en vanlig norsk skole. Og frifinnelsen for omsorgssvikt på internatene og for håndteringen av overgrepet kan tale for at kvinnen velger å anke.
Normal praksis
Det har blitt brukt sterke ord for å beskrive misjonærbarns opplevelser av savn, sorg, og noen ganger omsorgssvikt og overgrep på internatskoler mens foreldrene var i misjonstjeneste. Og slik historiens gang gjerne er, fremstår i dag det som var normal praksis gjennom store deler av 1900-tallet som uforsvarlig.
De som la opp til ordningen med internatskoler for misjonærbarn, ofte i andre land enn der foreldrene tjenestegjorde, var ikke onde mennesker. Tvert imot var motivasjonen både hos dem og hos de aktuelle misjonærene den aller edleste: at flere skulle få del i evangeliet om Jesus Kristus.
Dessverre kan noen ganger forståelsen av kallet føre til blindhet for utilsiktede konsekvenser.
