Jødehets og destruktiv mediedynamikk
Er det lov å håpe på debatter som ikke er skyttergravsbasert, men som gir rom for lydhørhet, innrømmelser, bevegelser mot hverandre og ønske om å forstå sin motpart?, spør Jarle Haugland.
Elisabeth Norheim har fått både fortjent kritikk og uakseptable drapstrusler etter sin famøse uttalelse på NRKs «Trygdekontoret» om at jødene har tjent seg rike på sin lidelseshistorie. Men er Norheim egentlig et offer for en destruktiv mediedynamikk?
«Jeg er dritsjalu på jøder, jeg. De ble gassa, og så var det etterpå,(...) da var det bare å kjøpe hele dritten.(...) Det er jo de rikeste folka overalt.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I etterkant har det blitt diskutert om dette er hennes virkelige holdning, et synspunkt man stort sett finner innenfor høyreekstreme miljøer, eller om det var en - mildt sagt uheldig - ironisering over konspirasjonsteorier som florerer i de nevnte miljøene.
I følge bloggeren Leif Knudsen har Norheim skrevet på sin Facebookside at det var en blanding av spøk og alvor. Det bidrar dessverre ikke til avklaring av hva hun egentlig mente.
Norheim må selvsagt ta ansvar for sine uttalelser, og foreløpig har jeg ikke registrert at hun har tatt avstand fra de holdningene hun blir kritisert for.
Samtidig mener jeg vi bør drøfte om hun til en viss grad er et offer for en mediedynamikk der debatter skal polariseres og debattantene må spissformulere seg for å bli hørt?
Debattprogrammer virker i alt for stor grad å ha som overordnet mål å lage godt tv eller god radio, mer enn å skape forståelse og innsikt. Norheims uttalelser er dessverre en naturlig følge av denne mediedynamikken, der de steile frontene dyrkes og sleivsparkene applauderes.
Og skyttergravene graves. Det fører til et usedvanlig lite konstruktivt debattklima, der det beste som kan oppnås, er å styrke overbevisningen til sine meningsfeller.
Er det lov å håpe på debatter som ikke er skyttergravsbasert, men som gir rom for lydhørhet, innrømmelser, bevegelser mot hverandre og ønske om å forstå sin motpart?
Hva står egentlig i fare om vi hadde endret formatet på «Debatten» på NRK1 eller «Sytten Tretti» på P4 til å bli arenaer for større forståelse? Jeg snakker ikke nødvendigvis om jakten på enighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er utopisk og blir fort fryktelig tannløst. Heller ikke ønsker jeg å kneble friske meningsutvekslinger. Men jeg kunne ønsket meg et format der det er lov å trekke pusten og tenke over det motparten sier.
Der det ikke er om å gjøre å terpe på eget budskap, uansett hva andre sier. Der vi kan forstå at nedi de ulike skyttergravene befinner det seg mennesker, som i det store og det hele vil andre vel. Og der deltakere og tilhørere i etterkant kan oppleve at de har blitt litt klokere.
DebattprogrammerJarle Hauglanddaglig lederFamilie & Medier
