Jesus, vår stedfortreder

Når læren om Jesu stedfortredende soningsdød erstattes med et annet evangelium, faller kirken og den kristne tro sammen. Slik er det fordi læren om stedfortredende soning er helt grunnleggende, både for vår frelse og for alt hva vi tror som kristne.

2016 ble et uvanlig turbulente år i norsk kristenliv. Flere store saker har stått til debatt, og dyp splittelse er avdekket. Mot årets avslutning settes fokus på selve kjernen i den kristne tro, læren om forsoningen.

FørsteamanuensisAsle Eikrem vedMenighetsfakultetet avviser at Jesu død har frelsende betydning. Han stempler bibelord som bekrefter at Jesus døde for våre synder som høyst problematiske, og hevder at stadig flere teologer tenker på lignende måte som ham.

Eikrem har avsluttet sitt debatt-engasjement i denne omgang (Dagen 23. 12). I den anledning viser han til en bokutgivelse som skal gi et mer helhetlig bilde av hans syn.

Selv om jeg er fundamentalt uenig med Eikrem, er jeg glad for at han på redelig måte har tydeliggjort sitt syn, og gjort det tilgjengelig for debatt. Jeg vil bidra med noen refleksjoner i tilknytning til hans siste innlegg, i håp om å bringe inn enkelte nye perspektiver.

Eikrem skriver at han ikke avviser «at Jesu liv og død har en stedfortredende funksjon». Hva han mener med uttrykket «stedfortredende funksjon», gjenstår å se.

Man bør imidlertid være klar over at Jesus som stedfortreder er et tema som mange er opptatt av, i dagens teologi. I flere tilfeller legges noe annet i dette uttrykket enn det som ligger til grunn for tradisjonell (objektiv) forsoningslære.

En svært viktig premissleverandør for nyere stedfortreder-teologi er den franske filosof og litteraturforsker René Girard (f. 1923). Han har utviklet en sosial syndebukk-teori som har inspirert både samfunnsvitere og teologer.

Girard mener at trangen etter stabilitet i et samfunn trigger en syndebukk-mekanisme. I et samfunn der makthavere og stabilitet trues, blir skylden for det som er galt overført på en person, eller et mindretall, som ofres og tas av dage. Girard mener at det uhyrlige i slike handlinger kamufleres ved at det utvikles myter som rettferdiggjør syndebukk-praksisen.

Disse mytene er av religiøs karakter, og gjør at ofringen av syndebukken blir forstått som noe Gud vil og gjør. Guddommen blir voldelig, får ansvar for det som skjer, mens massen og bødlene fraskrives ansvar.

Girard hevder at syndebukk-mekanismen også avspeiles iDet gamle testamentet. Samtidig mener han at de bibelske fortellingene driver frem et nytt syn på syndofferpraksisen. I Bibelen beskrives nemlig offerhandlingene også fra offerets synspunkt.

Det fører til at motsetningen mellom offer og de som ofrer snus om. Den som ofres fremstilles som rettferdig, mens de som ofrer fremstilles som urettferdige. Dette bryter gjennom iDet nye testamentets fortellinger om Jesu lidelse og død, mener Girard.

Jesus avslører og truer selve syndebukk-mekanismen og dens religiøse legitimering i sin samtid. For at samfunnets skal stabiliseres, dømmes han til døden og «ofres». Ifølge Girard var ofringen av Jesus Kristus så åpenbart urettferdig at det gudsbilde som legitimerte syndebukk-mekanismen i datidensIsrael ble avslørt og brøt sammen.

Et nytt gudsbilde brøt gjennom. Forestillingen om en såkalt voldelige Gud ble erstattes med tro på en Gud som ikke krever offer for å tilgi synd. Dermed etableres premisser for et annerledes fellesskap mellom mennesker.

I rammen av Girards paradigme kan Jesus selvsagt omtales både som stedfortreder og offer. Det er da også hva mange teologer gjør, når de anvender hans tenkning. Her i Norge har professorJan-Olav Henriksen dradd veksler på Girards syndebukk-teori med tanke på å utvikle sin tolkning av Bibelens lære om Jesu død.

Jesus ble dømt fordi han provoserte med sin lære, og fordi han identifiserte seg med de marginaliserte. Fordi han dømmes og ofres, overvinnes likevel den tankegangen som legitimerer syndebukk-praksisen.

I boken «Desire, Gift, and Recognition» (2009), skriver Henriksen følgende om hvorfor Jesus lot seg korsfeste: «That Jesus is willing to let this happen has nothing to do with the fact that he thereby satisfies God’s need for sacrifice. Rather, it is the outcome of the event, in the revelation of the deadly and empty structure of scapegoating that may be seen as his motivation for letting this happen to him». (265, se også s. 46).

Girards syndeofferteori gir ikke grunnlag for en rett bibelsk forståelse av Jesus som stedfortreder og frelser. For det første etablerer teorien et motsetningsforhold i Bibelen selv, fortrinnsvis mellom Det gamle og Det nye testamentet.

For det andre fører den med seg at det Bibelen selv sier om Jesus død omdefineres til myter som legitimerer en sosial og religiøs syndebukk-praksis. For det tredje undergraver den Bibelens lære om forholdet mellom Gud og menneske, etter syndefallet.

For det fjerde fører den med seg at Jesu gjerning som menneskers stedfortreder overfor Gud, får et innhold som ikke er i samsvar med Bibelen. En anvendelse av Girards teori med tanke på forstå hva Jesu død innebærer, fører ellers til konfrontasjon med bibelord som for eksempel Jesaja 53:6ff, og Kol 2:14-15. Her står det jo at straffen for synden ble lagt på Jesus, og at han «utslettet vårt skyldbrev».

Girards teori gir sikkert hjelp til å se hvordan mennesker kan behandle hverandre. At noen ofres fordi et flertall har behov for å legge skyld over på andre, er velkjent nok. En kan heller ikke se bort fra at den slags ubarmhjertig pragmatisme var medvirkende til at Pilatus felte dommen over Jesus. Skriften taler da også om at Jesus ble prøvd i alt det som mennesker kan oppleve (Heb 4: 15).

Jesus ble virkelig utsatt for et justismord, og hele rettsprosessen åpenbarte hans uskyld. Likevel –Girards teori gir ikke rom for det Bibelen sier om meningen med Jesu død. Grunnen til dette er at den ikke fanger inn det som gjør Jesu død og offer til en helt enestående begivenhet, nemlig, at mennesket Jesus Kristus er identisk med den evige Gud selv.

Som kristne tror vi at Jesus er Gud. Derfor forstår vi at når Jesus villig lar seg korsfeste, så er det Gud selv som går i døden for oss. Han som har skapt oss, og som vi alle har syndet mot, tar på seg både å sone våre synder, og å overvinne syndens makt. Fordi Jesus er Gud, må også treenighetslæren legges til grunn for å forstå betydningen av Jesu død.

Frelsen skjedde som et oppgjør i den treenige Gud. Guds evige Sønn gjorde opp for våre synder overfor Gud den evige Far, i det han døde for oss på korset. Derfor omtaler Bibelen Gud både som subjekt og objekt for Jesu offerdød: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv» (2. Kor: 5. 19).

I anledning reformasjonsåret vil jeg minne om hva som står på spill når læren om Jesus døds frelsende betydning avvises. Da avvises det som kirkens eksistens står eller faller med, ifølge reformatorene (Schmalkaldiske artikler 1).

Når læren om Jesu stedfortredende soningsdød erstattes med et annet evangelium, faller kirken og den kristne tro sammen. Slik er det fordi læren om stedfortredende soning er helt grunnleggende, både for vår frelse og for alt hva vi tror som kristne. La oss takke Jesus fordi han har gjort dette for oss.