Jesus, Muhammed og Imam Fawzis krumspring

Imam Yasir Fawzi ved Furusetmoskeen har i tilsvar til Selbekk 16.5.2016 forsøkt å redde profetens ære ved en del språklige og historiske krumspring som nødvendigvis må påtales for å unngå at almuen sitter igjen med det feilaktige inntrykk at Fawzis historie holder vann.

I kjølvannet av en lærers uredde sammenligning av kjente fakta omkring Muhammed og Jesus, der Muhammed ikke kommer spesielt godt ut, har Vebjørn Selbekk i Dagen 12.5.2016 pekt på en del av de forskjellene som er åpenbare for de fleste som leser kristendommens og islams egne hellige skrifter. At Muhammed fremstår i et dårlig lys ved en slik sammenstilling har altså sin bakgrunn i hvordan muslimske lærde og muslimske historikere selv beskriver sitt store forbilde. Vi må derfor legge til grunn at den beskrivelsen muslimene selv gir av Muhammed, i hvert fall ikke er verre enn virkeligheten. Både læreren og Selbekk har svingt unna det aller verste materialet som beskriver Muhammeds bedervede karakter. For sammenligningens skyld er det jo tilstrekkelig å skrape på overflaten, for å konstatere at Muhammed ikke når opp på Jesu nivå hva medmenneskelighet og nestekjærlighet angår, og at Muhammed ikke har gjort seg fortjent til noen opphøyet status hos menneskeheten. Dersom man offentlig gjengir alle muslimenes egne beskrivelser av Muhammeds gjøren og laden, risikerer man jo dessuten å bli stemplet som «muslimhater» som er nyordet til erstatning for det simple stigmatiseringsverktøyet islamofobi.

For å tilbakevise Selbekks påstand om store forskjeller på Jesus og Muhammed, trekker Fawzi fram at begge var mennesker. Han kan ikke begripe Selbekks standpunkt. Kortversjonen er at Jesus frelste mens Muhammed myrdet. Det er ikke mer komplisert enn det. At begge hadde to armer og to bein endrer ikke på de fundamentale forskjellene i påviselige mennesklige egenskaper som de to herrer åpenbarte i sin tid.

Fawzi fremholder som forsvar for Muhammeds morderiske adferd, at « Det trenger nødvendigvis ikke å være noe galt i å være en krigsherre, særlig hvis en blir angrepet. Da er det å forsvare seg riktig å gjøre». Dette er egentlig en fiffig vri fra Fawzi. Han vet at siraen beskriver en ond erobrerhøvding. Han hevder derfor ikke eksplisitt at Muhammed var den som ble angrepet, men setningen innbyr til å trekke denne konklusjonen. Slik unngår Fawzi å lyve direkte, men han fremsetter en anførsel som ikke er egnet til å beskrive realitetene. Saken er jo den at det var Muhammed som var aggressoren. Det var helt fra mekkatiden Muhammed som stilte krav til hedningene, ikke omvendt. Mekkanerne hadde ingen ting i mot at Muhammed tok seg en ny gud, men han var ikke tilfreds med dette, han forlangte underkastelse (i samsvar med religionens navn). Det ville vært historieforfalskning dersom Fawzi hevdet at Muhammed var offeret i feiden på den arabiske halvøy som oppsto som følge av Muhammeds politiske maktambisjoner.

Om muslimenes landeveisrøveri kommer igjen Fawzi med anførselen om frikort på grunn av krigstilstand. Anførselen holder ikke. Muslimene påbegynte dette landeveisrøveriet før det hadde forekommet fientligheter fra hedningene. Muslimene ranet sågar en karavane i den hellige måned, fordi man ved å vente, ville opplevd at de ubevæpnede handelsmennene hadde kommet seg til sine egne og hentet våpnene sine. Å robbe fienden under en ordinær krigstilstand forekommer rett nok både her og der, men dette er altså ikke relevant for evaluering av den adferd som siraen beskriver fra muslimenes side. Det var reinspikka landeveisrøveri. Til Fawzis anførsel kan også nevnes at da muslimene ble slått ved Uhud, begikk ikke hedningene noen plyndring av muslimene. Hedningene påførte muslimene det nødvendige nederlag til å stoppe krigstilstanden, og trakk seg unna. Dette står i sterk kontrast til muslimenes egen adferd etter vunne slag, hvor massedrap, plyndring og slavebinding var normen. Hvorfor oppførte muslimene seg verre enn hedningene, Fawzi? Svaret er dessverre Muhammeds bedervede karakter, som slett ikke burde være noe forbilde for mennesker i vår tid.

Fawzi forsvarer flerkoneri med at det er tillatt i flere land, og at vi ikke har noe med å fordømme det. Årsaken til at det er tillatt i disse landene er jo nettopp at landene er muslimske. Fawzi fremmer et forferdelig argument! Forferdelig usaklig og forferdelig umennesklig. Flerkoneri utsetter konene for psykiske belastninger og lidelse. Det er nedverdigende. Det er simpelt. Det er islamsk. Fawzi forsvarer en barbarisk muslimsk skikk, med det argumentet at vi «vantro» ikke har noen moralsk rett til å definere hva som er rett og feil kvinnebehandling, bare fordi vi vedtar det ved lov. Dette er velkjent muslimsk tankegods. Den skitne behandlingen av sine kvinner er faktisk det eneste området som jeg kan komme på i farten, der ahmadiyya oppfører seg like simpelt som sunni og shia.

Når det gjelder spørsmålet om islam ble spredt ved krig eller ved forkynnelse er det tilstrekkelig å se hen til suksessraten til Muhammed i hhv Mekka og Medina. På de 13 årene han misjonerte i Mekka tiltrakk han seg ca 150 muslimer, hovedsaklig familiemedlemmer og frikjøpte slaver. Hans stilling var så svak at han sendte halvparten i eksil til Etiopia for å hindre at de skulle bli svake i troen og forlate ham. (Som takk for at den kristne kongen i Etiopia ga muslimene asyl, rente senere muslimene landet over ende. Noe å tenke på i våre dager.) Ti år etter hijra til Medina hadde den muhammedanske kulten vokst til 100 000 personer. Dette skjedde fordi Muhammed etter flytting fra Mekka til Medina endret konseptet fra en dårlig og usalgbar kopi av eksisterende religioner, til en erobrer- og plyndrerideologi, der hærførerens ambisjoner ble oppfylt ved å love krigerne en vei til rikdom i dette liv og full rulle i det himmelske islamske horehus dersom de døde for hans sak. Oppskriften er en sikker vinner den dag i dag. Ibn Ishaq har en god beskrivelse av hvordan rekrutteringen foregikk, og hvilke sider ved ideologien de nyfrelste muslimer verdsatte; Muhammed ba muslimene drepe enhver jøde de kom over. En muslim ( Muhayyisa) drepte sin jødiske handelspartner. Muslimens bror, som var hedning, spurte muslimen hvordan han kunne drepe jøden, som var hans venn og partner. Muslimen sa da at hvis Muhammed hadde bedt ham om å drepe sin egen bror, ville han gjort det. Hedningebroren utbrøt; Ved Allah, en religion som får folk til å drepe sin egen bror er fantastisk, og konverterte straks til islam. En sympatisk religion?

Fawzi hevder overraskende nok at Muhammed tilga sine fiender. Dette er nok ikke Umm Qirfa, Kab Ibn al-Ashraf, Abu Rafi, Abu Afak, Asma bint Marwan og de dødsdømte etter okkupasjonen av Mekka helt enige i. Ei heller de talløse hodeløse jøder som lå igjen i baksporet hans, uten å ha gjort annet galt enn å være et rikt plyndringsoffer lagelig til for hugg.

Det er en ganske uhørt påstand fra Fawzi når han hevder at Muhammed ble utsatt for «brutal undertrykkelse» i 14 år før han dro til Medina. Fawzi fremstiller det som at Muhammeds adferd overfor hedningene var berettiget utifra hvordan disse angivelig behandlet ham. Av Ibn Ishaqs «The life of Muhammad» fremgår det at Muhammed i sin «fredelige» Mekkaperiode forkynte Allahs herligheter og fordømte Quraysh’ religion. Han fortalte dem at deres forfedre ville brenne i helvete, han forbannet deres guder, han avskydde deres religioner og splittet samfunnet. Han satte stammemedlemmer opp mot hverandre. Quraysh følte at dette var mer enn de kunne tåle. Toleranse hadde alltid vært deres varemerke. De hadde mange klaner, mange religioner og mange guder. En religion til var helt greit, så hvorfor trakasserte Muhammed dem slik? En dag ved Kabaaen diskuterte mekkanerne Muhammed og hans fiendlige holdning mot dem, da Muhammed ankom. Hver gang Muhammed gikk rundt Kabaaen og passerte dem fornærmet de ham. Ved den tredje runden stoppet Muhammed og sa «Hør på meg, ved Allah, jeg vil bringe dere slakt». Dette var en stund før Prøysen skrev «Lars var på Hamar med slakt». Vi kan således legge til grunn at Muhammeds anførsel om slakt var en direkte trussel om å myrde sine egne stammemedlemmer. Quraysh ble lamslått over denne trusselen. De sa; Muhammed, du har aldri vært en voldelig mann, gå din vei. Dagen etter tok en av mekkanerne tak i Muhammed og holdt ham fast. Dette var den verste behandlingen Muhammed fikk i Mekka. Det var likevel tilstrekkelig til at han startet plyndringstokter og drepte medlemmer av sin egen stamme, etter at han flyttet til Medina. Denne historien klarer Fawzi å forvrenge til at Muhammed ble forfulgt av mekkanerne og at Muhammeds plyndrings- og drapstokter derfor var berettigede. Fawzi kan ikke med rette skyve skylden for Muhammeds strategiske valg over på ofrene for Muhammeds strategiske valg. Muslimer har som kjent en sterkt tilbøyelighet til å innta offerrollen. Det har de tilsynelatende fra Muhammed selv, dersom man på ramme alvor påstår at hedningene i Mekka var å bebreide for Muhammeds barbariske adferd. Det er ingen tvil om at det var Muhammed som var aggressoren allerede under tiden i Mekka, på samme måte som generasjoner av muslimske barbarer har vært aggressive mot – og utslettet, omkringliggende sivilisasjoner i 1400 år etter Muhammeds død. Forøvrig en muslimsk oppførsel som i følge Allahs befalinger skal pågå inntil vi alle er drept eller slavebundet av muslimene (og betaler vår jizya i ydmykhet). Slikt tankegods er ikke notert fra Jesus side.

Når det gjelder Aishas alder ved ekteskapet med Muhammed er hadithene klare. At ahmadiyyaer ignorerer hadither fordi de er skrevet av mennesker er like fornuftig som om kristne skulle avvise NT fordi det er skrevet av mennesker. At islam er utstyrt med en trilogi skyldes at koranen er så til de grader selvmotsigende og utilstrekkelig i å gi anvisning for hvordan muslimer skal dyrke sin religion. Det må nesten Fawzi lære seg å leve med, alternativt slutte å være muslim. Sahih Bukhari Vol 7, Bok 62, N r 64 ) - Narrated ‘Aisha: that the Prophet married her when she was six years old and he consummated his marriage when she was nine years old, and then she remained with him for nine years (i.e., till his death). Fawzi kan selektivt ignorere deler av trilogien så mye han vil, men det gjør ham ikke til noen talsmann for ekte islam. Når koranen 65:4 hjemler at gode muslimer kan få lov til å voldta, ekte og skille seg fra førpubertale jenter, har det jo nettopp sammenheng med Muhammeds jordiske behov for å rettferdiggjøre sitt begjær etter dette barnet. Alle koranversene (unntatt de som er direkte plagiat fra Talmud), er jo oppstått i samband med Muhammeds jordiske behov.

På bakgrunn av Muhammeds dragning mot mindreårige, har sharialoven inntatt bestemmelser som regulerer adferden til alle de gode muslimene som strever etter å oppføre seg akkurat slik som deres store ideal gjorde. Sharialoven § m3.13 (jf m8.2) forteller oss at en småjentes «verge» kan gifte henne bort uten hennes samtykke. I sin endeløse godhet anbefaler sharia at jenta spørres om hva hun mener – men bare dersom hun har nådd puberteten. Med andre ord; Førpubertal tvangsgifte er mainstream og god islam. Det er god islam fordi det følger av Muhammeds lysende eksempel. Intet Fawzi sier kan endre på dette faktum.

At Muhammeds liv og lære må defineres ut fra de beretninger vi har om hans virke, på samme måte som Jesu livsgjerning beskrives i NT, er ikke en selvfølge for Ahmadiyyaene. Dette er en sekt som bedriver en makeløs «cherrypicking» blant siraen og hadithenes innhold. Kort sagt går ahmadiyyas teologi ut på å fornekte alle de for ahmadiyya ubeleilige beskrivelsene av Muhammed. Man har sett dem fornekte innholdet i siraen og fornekte abrogasjonsprinsippet til tross for at dette er forankret i koranen 2:106 og 16:101. Jeg opplever også at ahmadiyya benekter det faktum at Muhammeds islam i Medina avviker innholdsmessig fra det tidligere mekkaislam. Sistnevnte håpløse standpunkt strider med de sammenstillinger som er gjort, og som viser at koranversene fra Mekka inneholder 1 % antijødisk tekst, mens koranen fra Medina inneholder 17 % antijødisk tekst. Videre er det konstatert at mekkakoranen ikke inneholder tekst som oppfordrer til hellig krigføring mot oss. I medinakoranen er 24 % relatert til hellig krigføring mot oss. Jeg vil hevde dette utgjør ganske vesentlige forskjeller mellom Muhammeds liv og lære i hhv Mekka og Medina.

Om lag to tredeler av koranen fra Mekka er dedikert til det koranske argument om å «lytte til Muhammed, Allahs profet, eller du vil lide evige pinsler i helvete». Da Muhammed etter å ha flyttet til Medina i 622 ganske raskt oppnådde politisk makt, ble de tidligere religiøse truslene plutselig til en politisk realitet, og det har de vært siden. Koranen fra Mekka er et historisk og politisk dokument om Muhammeds kampanje for å overbevise araberne om islams overlegenhet. Koranen fra Medina forteller tilsvarende om den nøyaktige historiske væpnede erobring Muhammeds politiske islam sto for frem til hans død i 632.

Allah lovte de gode muslimer at de kunne beholde 80% av det de plyndret i sin «hellige krigføring». Det er udiskutabelt at det var utsiktene til jordisk rikdom som motiverte de gode muslimer, snarere enn genuin religiøs overbevisning. Det så man også på oppløsningstendensene umiddelbart etter Førerens død i 632. Da anså mange muslimer festen som over, og ville hoppe av. Når Fawzi oppfatter de historiske begivenheter dithen at Muhammed omvendte sine fiender til å bli «disipler» som var mer trofaste enn Jesu disipler, er det altså intet mindre enn en historieforfalskning. Muhammeds barbarer var trofaste mot ham kun så lenge han tilbød dem krigsbytte, herunder sexslaver til fri avbenyttelse. Muhammed ordnet det slik at når muslimene hadde hærtatt en landsby, ble mannfolka myrdet, og kvinner og barn slavebundet, misbrukt og/eller solgt. Dette hadde nemlig Allah bestemt. At muslimene primært var motivert av utsiktene til berikelse gjennom plyndring snarere enn religiøs overbevisning, ser vi på deres adferd under slaget ved Uhud. Bueskytterne brøt linjene for å være førstemann til å plyndre den ennå ikke beseirede fienden.

Fawzis argumentasjon baserer seg som vi har sett i hovedsak på virkelighetsfornektelse. Innen islam er det en risikosport å benekte religiøse sannheter slik Fawzi velger å gjøre. Ahmadiyya bekjenner seg ikke til den islamske sharialoven (for sunni «Reliance of the Traveller»). Og det er kanskje like greit, siden de i sitt virke daglig bryter sharialovens bestemmelser i en slik grad at de gjør seg fortjent til dødsstraff. Av sharialoven § o8.7 fremgår at det er å betrakte som frafall å benekte koranvers samt de deler av islams lære som det er konsensus om blant de lærde. Ahmadiyya oppfyller begge disse vilkårene. Dødsstraffen følger av § o8.2 og enhver kan drepe vedkommende etter § o5.4. Og dødsstraff vanker det titt og ofte, enten av myndigheter eller lynsjemobb bestående av gode muslimer. Når du tilhører en sekt som er tildelt sine egne paragrafer i den pakistanske straffeloven, er det temmelig åpenbart at du ikke representerer mainstream islam. Av Pakistan Penal Code § 298 C fremgår at ahmadiyya ikke en gang anerkjennes under sitt selvvalgte navn, men tituleres som Quaidiani, og gjør seg fortjent til fengselsstraff bare ved å kalle seg muslim eller å predike ahmadiyyaislam. Det er derfor rimelig klart at ahmadiyya ikke representerer islam. Ahmadiyya er så uislamske at de ikke får lov å være med i Islamsk Råd Norge. De er en forfulgt minoritet. Drap på og forfølgelse av dem øker i omfang i Vesten i takt med at det importeres uansvarlig store mengder gode muslimer til Vesten bla gjennom den såkalte flyktningekrisen. Ahmadiyya følger som sagt ikke sharia, men bekjenner seg til sekulært styre, demokrati og menneskeskapte lover. Med unntak av de sekulære lovene som omhandler kvinners rettigheter da. Jeg legger til grunn at ahmadiyya i hovedsak mener det de sier, uansett hvor skjørt deres teologiske korthus fremstår for enhver som har lest trilogien. Ahmadiyya består av 1 % av verdens muslimer. Deres meninger er slik sett uvesentlige for forholdet mellom islam og sivilisasjonen. Det som gjør at ahmadiyya må imøtegåes er at de ved sin agitasjon skaper et inntrykk blant ikkemuslimer, om at islam er noe helt annet enn det som Muhammed fant opp. Slik kan ikkemuslimer forledes til å tro at ikke islam har skylden for alle islams herjinger opp gjenom historien. En slik misforståelse vil raskt kunne gi uopprettelige skader på vår sivilisasjon, idet våre politikere i stor grad er inkompetente på islam. Verken kristendommen eller ekte islam vakler av ahmadiyyas angrep på begge. For vår sivilisasjons overlevelse er det imidlertid livsviktig at våre folkevalgte ikke baserer seg på ahmadiyyas outrerte islambeskrivelser, og feilaktig legger til grunn at dette er fundamental og ekte islam. Da kan man jo fort falle ned på den fatale feilslutning at islam er fred. Ahmadiyyas innsats i norske medier overgår langt deres forholdsmessige størrelse i det islamske miljøet i Norge. Når ahmadiyya gis spalteplass burde det være pliktig å vedlegge en vaskeseddel som konstaterer at her presenteres et islam som er så hvitvasket at ekte islam slik Muhammed designet det, ble skylt ut med vaskevannet.