Jesu korsdød som sentralpunkt

Krisen i teologien i dag er mangfoldig. Debatten om fortapelsen og om forsoningen har vist dette. Men gjennomgående aner vi en grunnleggende svikt i forståelsen av synden, dens dybde og alvor.

Arne Helge Teigens bok «Kors og frelse» har satt i gang en viktig debatt. Jesu korsdød er i Bibelen så sentral at frelsesbudskapet vårt omtales som «ordet om korset» (1 Kor 1:18).

Derfor har da også lidelseshistorien en så omfattende plass i evangeliene. De andre store tema iNT henger på det nøyeste sammen med kjernen i Jesu korsdød: At han ble gjort til synd for oss, tok «lovens forbannelse» for vår skyld og sonte for syndene våre (2 Kor 5:21; Gal 3:13).

Betegnelsen stedfortredende straffelidelse er meget dekkende – selv om begrepet straff om forsoningen bare brukes i Jes 53.

Asle Eikrem knyttersin frelseslære til oppstandelsen. Hvordan det kan være mulig uten å betone Jesu korsdøds frelsende betydning, er vanskelig å skjønne. I NT er synden og Guds vrede over synden menneskets største nød (Ef 2:3; Rom 3:19–3).

Det er nettopp derfor at Jesu død er selve kjernepunktet i frelseslæren. Jesus bar verdens synd, og syndens lønn er døden. Den fikk han smake – for oss. Ved troen på Jesus frikjennes vi fra fordømmelsen og får del i det evige livet.

Men her er det også budskapet fra påskedag og Kristi himmelfartsdag hører med. «Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8:34).

ProfessorHegstad understrekerat Jesu oppstandelse er mer enn en bekreftelse på langfredag(Dagen 04.01). I en forstand er det rett. Menatoppstandelsen er en bekreftelse, er meget sentralt. Jesus var lydig til døden «derfor har Gud høyt opphøyet ham» (Fil 2:9).

Han ble kronet med herlighet og ære i den himmelske verden «fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle» (Hebr 2:9). At Jesus fikk plassen som Herre ved Faderens høyre hånd, at han utgjøt Ånden over menigheten, og at han kommer igjen for å gi alle som tror, del i «livets oppstandelse», er nok en følge av påskedagens seier.

Men uten Jesu stedfortredende korsdød kunne ikke noe av dette ha skjedd. Når han i dag er vår øversteprest og forbeder i himmelen, er det fordi han – som vår «forsvarer» – kan henvise til sitt blod som han utgjøt en gang for alle (Hebr. 7:25; 9:24).

Uten korsdøden kunne han heller ikke ha stått suverent fram som seierherre over djevelen og døden eller ha vært Herre over levende og døde.

Den lutherske kirkes salmeskatt har på en unik måte satt fokus på linjen mellom langfredag og påskedag: Bruns påskedagssalme omtaler påskedagens største trøst nettopp i Guds bekreftelse av langfredag: «Jesus lever, graven brast, han sto opp med guddoms velde.Trøsten står som klippen fast at hans død og blod skal gjelde.»

Den samme konklusjon trekker Birgitte Boye: «Han er oppstanden, store bud,min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen.»

Eikrem fastholder inkarnasjonen. Da må han også betone at inkarnasjonens store mål var forsoningen: «I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet» (Ef 2:16).

«I kraft av denne viljen er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle» (Hebr 10:10). Linken mellom juledag, langfredag og påskedag er i NT helt avgjørende. Sentrum i det hele har bekjennelsen uttrykt slik: «for å forsone Faderen med oss» (CA 3).

Krisen i teologien i dag er mangfoldig. Debatten om fortapelsen og om forsoningen har vist dette. Men gjennomgående aner vi en grunnleggende svikt i forståelsen av synden, dens dybde og alvor.

Kanskje er det på tide å betone begge sider ved det kristne menneskesynet: at vi både er skapelsens krone med unikt og ukrenkelig menneskeverd,ogat vi er fortapte syndere i oss selv. Uten dette siste vil både inkarnasjonen, forsoningen og oppstandelsen uvegerlig bli omtolket.