Jeg stemmer, men ikke på partiet mitt

Einar Gerhardsen har i en sammenheng fortalt om sitt møte med en gammel arbeider som nokså overraskende hadde meldt seg inn i Kommunistpartiet. De pratet litt om dette, men da Gerhardsen skulle gå, sa den andre, med et lite glimt i øyet: – Men du vet; så fanatisk at jeg stemmer på dem er jeg jo ikke blitt!

Denne anekdoten, som jeg regner med at det er, måtte jeg tenke på da jeg for en tid siden ble purret på medlemskontingenten til et parti jeg har vært medlem av i mer enn 40 år.

Min entusiasme for partiet, og min tillit til partiledelsen, har dalt som en stein de siste årene. Jeg stemte ikke på partiet ved kommunevalget for to år siden og hadde for lengst avgjort med meg selv at jeg heller ikke ville stemme på dem ved årets valg.

Men skulle jeg også melde meg ut?

Jeg har vært politisk aktiv på ulike nivåer i mange år: Som ansatt, som tillitsvalgt og som folkevalgt. Men de siste 10–15 årene har det politiske engasjementet i praksis vært begrenset til å delta ved valg, og kanskje ytre meg litt i det offentlige rom. Å melde meg inn i et annet parti har jeg betraktet – og betrakter fortsatt – som uaktuelt.

Det er gjennom den stemmeseddelen jeg legger i urnen at jeg kan påvirke den politiske utviklingen her i landet. Jeg avga min stemme samme dag som det ble åpnet for å kunne forhåndsstemme. Jeg har forhåndsstemt ved alle valg i mange år nå. Den halv-høytidelige stemningen med å gå i valglokalet på «selve dagen» er borte for lengst.

Siden jeg stemte for første gang som 20-åring i 1973, har jeg deltatt ved 24 av de 25 valgene som har vært holdt, pluss EU-valget i 1994. Ved 21 av de 24 valgene har jeg stemt på det samme partiet.

Den kunne jeg ikke denne gangen.

Som for Gerhardsens gamle kamerat var det ikke mulig for meg å stemme på det partiet jeg fremdeles er medlem av. Men jeg betalte kontingenten med et slags lønnlig håp om at det skal jeg kunne gjøre neste gang det bys opp til valg.