«Jeg har min barnetro»

Det er forskjell på å tro at og å tro på.

Forleden kveld så jeg programmet «Ikke spør om det» der fem personer over 90 år skulle svare på meget private spørsmål.

Ett av dem lød: «Er du redd for å dø?» Ingen av dem var det, og tre av dem begrunnet det med at de hadde sin barnetro.

Vi fikk ikke utdypet noe mer hva den gikk utpå, og det er heldigvis ikke min oppgave å granske hjerter og nyrer. Så det jeg nå skriver gjelder ikke dem, men mer generelt om mennesker som sier de har sin barnetro og er tilfreds med den.

Jeg er redd for at mange av dem bedrar seg selv. For hva innebærer «barnetroen»? Jo, man tror at Gud finnes, at Jesus døde og stod opp igjen.

Man tror at det som står i Bibelen er sant – for det meste – og ber sitt Fadervår. Noen ganger ber man litt mer, dersom livet blir vanskelig.

Det er også fint å gå i kirken på julaften. Dette er vel og bra så langt det rekker, men er det en frelsende tro?

Det er nemlig forskjell på å tro at og å tro på. Å tro at det Bibelen sier om Gud og Jesus er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å bli frelst.

For noen år siden kom det en mann innom kontoret mitt. Han sa han at han kom fra et kristent hjem. Han trodde at alt som stod i Bibelen var sant, at Jesus var død for verdens synder og at han hadde stått opp igjen, men han regnet seg ikke som en kristen.

«Hva er det som mangler?» spurte han. Da brukte jeg følgende illustrasjon: Sett at du skulle ta toget til Oslo. Du går ned på Jernbanen og kjøper billett. Etter noen minutter lyder det i høyttaleren: «Tog til Oslo klar for avgang i spor 2. Ta plass. Lukk dørene.»

Du står der på perrongen. Du tviler ikke på det stasjonsbetjenten har sagt. Du tviler heller ikke på at toget er i stand til å frakte deg til Oslo. Det har fraktet tusener før, uten problemer.

Billetten er dessuten betalt. Men du stiger ikke på! Kommer du da til Oslo? Selvsagt ikke. Det er ikke nok å tro at toget går dit du vil. Du må ta konsekvensen av det du tror og stige på!

«Nå skjønner jeg det», sa han og gikk. Men noen dager senere kom han tilbake og ville stige på toget til himmelen. Det var godt, for tre måneder senere døde han av kreft.

Hva er den frelsende tro?

Vi finner to parallelle uttrykk i Bibelen for den frelsende tro. Det ene er a. Å ta imot Jesus. I Joh 1,12 leser vi: Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Å være et Guds barn er de samme som å være frelst.

Derfor er det å ta imot Jesus og det å tro på ham det samme. Jesus lever. Han ønsker å få komme inn i våre liv med alt han er og har: Sin tilgivelse, sin rettferdighet og hellighet, sin kjærlighet, glede og fred, sin kraft og sine nådegaver. Han ønsker å dele alt sitt med oss.

Åp 3,20 Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Å holde måltid er i Bibelen et uttrykk for nært fellesskap. Ordet som er brukt betyr forresten kveldsmåltid. Da var man ferdig med dagens gjøremål og hadde god tid til å være sammen. Jesus kommer for å bli hos oss.

Men hjertets dør kan bare åpnes innenfra…

Det andre uttrykket som er parallelt til den frelsende tro er b. Å komme til Jesus

Den kjente biskopen Eivind Berggrav sa en gang:

«Den frelsende tro sitter ikke i hodet, men i beina». Med denne spissformuleringen mente han å si at det viktigste er ikke hvor mye du forstår, men at du kommer til Jesus. Dette går klart fram i Joh 6,35 der Jesus sier: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste».

Ofte når Jesus skulle si noe viktig, brukte han to parallelle uttrykk for samme sak. Å komme til Jesus og å tro på Jesus er altså det samme. Han viser ingen bort som kommer til seg.

Det spiller ingen rolle hvor sterk denne troen er, bare du kommer. Jesus sier at han er det brød som gir evig liv. Om vi blir i dette bildet, kan vi si: Er du sulten så betyr det ingen ting hvordan du beveger deg til brødskuffen.

Du kan være mye eller lite sulten, du kan være overbevist om at det er brød i skuffen, eller du kan tvile på det. Poenget er ikke hvordan du kommer, men bare at du kommer, da finner du mat. Det gjelder også livets brød.

Hvordan kommer vi til Jesus, rent praktisk? Det måtte vel ha vært langt lettere på Jesu tid når de fysisk kunne ta beina fatt og gå til ham? Men egentlig er vi mye gunstigere stillet. Vi behøver ikke reise langt av sted. Herren er nær hos alle som kaller, hos alle som ærlig kaller på ham, står det i Sal 145,18.

I Rom 10,13 sier Paulus: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.

Vi kommer ved å be, ved å påkalle Herren, ved å bekjenne våre synder, be ham komme inn i våre liv og overlate oss til ham som vår Herre og frelser. Å tro på Jesus er å betro seg til Jesus, med hele livet for hele livet.

Mer vanskelig er det ikke, fordi alt er gjort ferdig til vår frelse.