Ja til Jesus, nei til Gud?

Nå vil mange mennesker ha «sin» nære Jesus. Gud derimot, finner mange det vanskelig og lite ønskelig å forholde seg til.

For en del tiår siden var det en del mennesker som gjerne ville ha et litt løst forhold til Gud, eller kanskje helst til «Vårherre», som ga en litt mer generell og passe avstand. Jesus derimot, ble for personlig og nærgående. Nå er det annerledes. Nå vil mange mennesker ha «sin» nære Jesus. Gud derimot, finner mange det vanskelig og lite ønskelig å forholde seg til.

Det er ikke bare «vanlige» troende som tenker slik. Mange prester og predikanter formidler på samme måte «min tro», eller anerkjenner den enkelte sin tro. En tro som den enkelte selv mer eller mindre, - og gjerne fullt og helt - har utviklet og definerer som sin tro, - med den Jesus man er kommet frem til. Gjerne inspirert av, men ikke bundet av Bibelen.

Jeg takker både Gud og samfunnet jeg får leve i at vi får ha full trosfrihet. Og ytringsfrihet. Men det gjør vondt når mennesker føres vill, og ikke bare regner sin egenutviklede tro som en støtte og hjelp i livet, som terapeutisk styrke, og et språk og ritualer til å henge livets utfordringer og gåter på. Men som også er trygge på at en slik tro vil bli anerkjent av Gud og Jesus som den frelsende tro Bibelen forkynner.

Jesus selv hadde ingen problemer med Gud. Tvert imot ser vi en full kjærlighet, tillit til, og enhet med Gud. ”Jeg og Faderen er ett”, sa han. Og den som vil tro på meg, og ære meg, må også tro på og ære han som har sendt meg. ”Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus. For jeg har gitt dem de ord du gav meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er utgått fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.” Joh 17, 3.8.

Selv i Jesu mørkeste stund, da han ikke lenger så klart at det ikke var noen vei utenom å sone våre synder for å frelse oss, var det ikke noe opprør i ham mot Gud. I sin angst og nød ba han om å få slippe om det var mulig, men avsluttet sin bønn hver eneste gang: Men for alt i verden, ikke som jeg føler for nå, bare som du vil.

Han ble bønnhørt, heter det i Hebr 5:7.

I Skriften ellers finner vi imidlertid mange eksempler på troende som hadde store problemer med Gud. Hvordan kan du være slik Gud? Hvordan kan du gjøre sånt?

La oss ta frem noen eksempler. Det er snakk om våre trosfedre her. For eksempel Moses. Gud ble rett og slett for streng og hellig for ham. Han kjente at han ikke kunne klare å leve med Gud, og samtidig identifisere seg med og være en av folket. Etter at folket hadde byttet ut Gud med en gullkalv, var Moses så visst ikke mild. Han skjønte alvoret, og beordret at levittene skulle slå i hjel 3000 mann. Men da han forstod at dette ikke var i nærheten av streng nok straff for Gud, ble det for mye for han. Så han ga Gud valget: Enten må du tilgi folket, eller så må du slette mitt navn ut fra den boken du skriver i. 2.Mos 32:32.

Enden på det ble at Gud utsatte straffen, og Moses ga seg og ledet folket videre.

Vi kan lese om kong David. Gud hadde gitt israelsfolket en spesiell kiste, hvor de to steintavlene med lovens bud lå. Gud hadde på en spesiell måte knyttet sitt nærvær til denne paktsarken. Det innebar ledelse og velsignelse. Kisten ble imidlertid røvet av filisterne.

Ettersom den bare forårsaket plager for dem, sendte de den tilbake. Da kong David senere skulle føre den til et egnet sted, tok han det ikke så nøye med hvordan han fraktet den. Gud hadde sagt at paktkisten var så hellig at ingen måtte komme nær den, ellers ville de dø. Derfor skulle den bæres på stenger av levittene.

David fant det mer praktisk å frakte den på en vogn. Men da oksene som trakk vognen ble urolige, tok en mann som het Ussia tak i paktkisten så den ikke skulle falle av vognen. Ussia falt straks om og døde.

Da leser vi at David ble oppøst. 2.Sam 6:7. Han syntes at Gud var alt for streng til å ha med å gjøre, og turte ikke hente paktkisten hjem til Sion før etter tre måneder. Da hadde han ydmyket seg, og sørget for at de bar paktkisten på forskriftmessig vis. (1. Kr. 15:2.13)

Bibelen forteller også om bl.a. Job og Asaf. Det som plaget dem var ikke egentlig Guds hellighet og strenghet, men heller at de ikke syntes Gud var konsekvent nok. De ble provosert over at Gud ikke straffet de ugudelige kontant og konsekvent, og heller ikke belønnet de fromme tilsvarende. Hva var da vitsen med å tro på og holde seg til Gud?

Langt på vei anklaget de Gud for å være urettferdig. Men begge to sanset seg til slutt. ”Jeg var som et uforstandig dyr imot deg”, bekjenner Asaf i Salme 73. ”Jeg har talt om ting jeg ikke forstår, om det som er så underfullt at jeg ikke kan skjønne det”, erkjente Job.

Veien tilbake til Gud gikk for dem begge gjennom erkjennelsen av at Gud på alle måter er større enn oss. Det er ikke mulig for oss å forstå ham fullt ut. Ingen av oss kan stå ren og rettferdig fremfor ham. Men samtidig er han den eneste vi kan stole fullt og helt på, og søke frelse hos. Hvis vi da vil frelses.

Som disse må alle troende, i hver generasjon, kjempe med Gud. Forresten vil vi, om vi tar Jesu forkynnelse på alvor, møte større utfordringer der, enn det vi leser i GT. Men som våre trosfedre vinner vi bare når vi overgir oss. Slik det heter om Jakob da han stred med Gud; han vant ved å gråte og be om nåde. Hos 12:4-5.

For vårt liv og samfunn her skal vi med alle vitenskaper og erfaringer kjempe oss fremover med de ressursene Gud har gitt oss. I den grad det er oss gitt, med råd og ledelse fra vår skaper. Men når det gjelder adgang til Gud og Guds verden, kan vi utelukkende komme på Guds premisser, og på Guds og Jesu innbydelse.

Han vil alltid og på alle måter være for stor for oss til at vi kan skjønne oss helt på ham, eller se ham i kortene. Men han er for evig og alltid både større, bedre, renere og mer rettferdig enn noen av oss. Ja, det kristne vitnesbyrdet er at han som den eneste er uten noen brister eller skyggesider. Han er rett og slett fullkommen. ”Så får du rett når du taler, og står der ren når du feller dom.” Salme 51.6.

Den eneste måte vi kan ha med ham å gjøre på, er gjennom Jesus Kristus. Faktisk gjelder det også for dem som levde før han kom. Hebr 9:15. Han som Gud sendte til vår frelse. Han som frivillig kom og sonet vår synd, og led for vår frelses skyld.

Det avgjørende er derfor ikke om min tro blir anerkjent av prester, familie, kollegaer, kjendiser eller venner. Det avgjørende er om Gud og Jesus vedkjenner meg og min tro. Da kommer jeg ingen vei med å pukke på mine tanker, følelser, tilbøyeligheter og erfaringer.

Da tar jeg tegningen, og kommer slik jeg er med alt sammen, og overgir meg til Gud uten vilkår i en daglig omvendelse og bekjennelse. Slik får jeg ta imot den tro og frelse som gis til den som erkjenner sin tilkortkommenhet innfor Gud, og som tar sin tilflukt til forsoneren Herren Jesus Kristus som Skriften vitner om og forkynner, og tar imot hans ord. Ordene fra Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og forblir, ēn sann Gud fra evighet til evighet.

Noe mer troverdig enn Ham, og de Hellige skrifter i Bibelen, har jeg aldri hørt om eller kommet over. Det gjelder både det jeg forstår og det jeg ikke forstår. I alt annet møter jeg mennesker som meg selv, med deres tanker, erfaringer og følelser. I Bibelen møter Gud meg, som gjennom generasjoner har vist hvem han er og hva han er i stand til. Forskjellen er himmelvid, - like stor som frelsen som tilbys.

Når det gjelder livet her, søker jeg hjelp av mennesker, vitenskaper og samfunnet jeg får leve i, - samtidig som jeg ber om Guds ledelse, bevarelse og velsignelse. (Som vi blir anbefalt f.eks i Sak 10:1.) Men når det gjelder min sjel, er jeg bare trygg når jeg overlater meg til Gud og Jesus. Så får jeg heller være som et barn i så henseende, og si med David i Salme 131:

”Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg gir meg ikke av med slikt som er for stort og underfullt for meg. Nei, jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst; slik er min sjel i meg.”

Det er en tro jeg ikke må kjempe for å få anerkjennelse for. Det er en tro jeg bare får ta imot og takke for.

”Jeg vil takke min gjenløser, for den seier han meg vant. Så min sjel kan triumfere, over synd og død og grav.” Sangboken 85.