Israelsk likhet for loven
Å være israelvenn er å vise støtte til vårt egen type samfunnssystem med demokrati, rettsstat, ytringsfrihet og fri presse.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu er i hardt vær for tiden. Han har i lengre tid vært under etterforskning for korrupsjon, og i helgen kom nyheten om at israelsk politi anbefaler at det tas ut tiltale mot ham.
Denne saken kommer i tillegg til to andre der israelsk politi allerede har anbefalt at Netanyahu blir stilt for retten grunnet lignende anklager.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den jødiske statens fiender vil nesten på autopilot bruke disse korrupsjonssakene som et anti-israelsk argument. På oss er virkningen helt motsatt. At personer i samfunnets aller øverste sjikt straffeforfølges viser at Israel har stabile, uavhengige og velfungerende demokratiske institusjoner.
Netanyahu er ikke den første israelske statsministeren som havner i trøbbel med landets juridiske system. En av hans forgjengere, Ehud Olmert, som var statsminister 2006-09, måtte for to år siden i fengsel på grunn av en korrupsjonsdom med en bakgrunn ikke helt ulik det Netanyahu nå anklages for.
På vei inn for å sone gav han sin siste kommentar på en stund som fri mann: «Det er med et veldig tungt hjerte jeg aksepterer dommen. Ingen står over loven.» En annen som har erfart at i Israel vil både høy og lav bli stilt til ansvar for sine handlinger, er tidligere president Moshe Katsav.
I fem år satt mannen som tidligere hadde Israels aller høyeste embete, i fengsel etter å ha blitt kjent skyldig i seksuell trakassering.
Denne likheten for loven som råder i det israelske samfunnet, står i grell kontrast til forholdene i nabolandene. I de arabiske nasjonene er det nærmest fritt frem for korrupsjon, maktmisbruk og seksuelle overgrep, i hvert fall for den som har makt. De slipper å stå til ansvar når de bryter loven.
Makthaverne blant Israels naboer trenger ikke bry seg med at politi, påtalemyndighet og rettsvesen legger seg opp i hva de driver med. For uavhengige juridiske institusjoner eksisterer ikke. Der hersker det i stedet full ulikhet for loven.
De slipper også bryet med en pågående presse som graver i en regjeringssjefs kreative finanser eller undersøker tips om voldtekter som en statsleder skal ha begått. For der i gården er mediene effektivt kneblet, sensurert og tvunget til å tjene makthaverne.
Arabiske statsledere behøver heller ikke å bekymre seg over å miste velgernes tillit og derfor risikere å bli kastet i neste valg. For frie valg finnes ikke, og de sitter med makten så lenge de vil.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og det er forresten ikke bare i nabostatene dette skjer. Den samme demokratiske underskuddet er tydelig også hos israelernes forhandlingsmotpart, den palestinske selvstyreadministrasjonen. Der i gården vandrer den nå 83 år gamle eks-terroristen Mahmoud Abbas rundt og kaller seg «president», selv om det eneste valget i disse områdene ble avholdt for over tolv år siden.
Og det valget ble til alt overmål vunnet av Abbas’ bitre fiender i Hamas. Abbas mangler demokratisk legitimitet, men tviholder likevel på makt, penger og privilegier, helt i tråd med vanlig arabisk tradisjon og praksis.
Å være israelvenn er å vise støtte til vårt egen type samfunnssystem med demokrati, rettsstat, ytringsfrihet og fri presse. Det valget burde egentlig ikke være så vanskelig.
