Israel og folkenes sjalusi

Noen betraktninger utfra Romerbrevet 11, som omhandler Israel vs. folkene.

‘Har de (Israel) snublet for å falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene, for at dette skal vekke dem til nidkjærhet (sjalusi). Rom.11,11. For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil deres antagelse bli enn liv av døde? v.15.’

Gud er suveren. Han gjennomfører sin plan på tross av djevler og på tross av ulydige mennesker. Guds tanker og Guds visdom når jo bare så mye høyere enn hos menneskene, og hos hvem som helst av hans skapninger (djevelen inkludert - som jo er en fallen engel). Om noen skulle forsøke å lure Gud, vil dette aldri forpurret Guds store plan (Rom. 9,6) men vil bare føre til at ‘de smarte’ blir offer for sine egne knep.

At noen aktivt bedrar og forfører andre, det er tragisk, og det rammer uskyldige, De rammer dem som lokkes og ledes vill, og som kan bli fanget p.g.a. uvitenhet f.eks. Jesus sørger over slike, og han er ikke nådig med dem som slik forvolder andres ulykke. Se Matt.18,6-7.

Den enkeltes skjebne er i utgangspunktet ikke beseglet, men Guds store plan er beseglet, og vil aldri kunne forpurres av noen.

Det kunne nok se ut som en stor seier for djevelen, den gang han klarte å bedra Guds utvalgte folk, Israel, til å forkaste Jesus som Messias. Men hva førte det til? Jo, nå ble ikke bare et lite folk forlikt med Gud, men en hel verden! ‘Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene’. Etter dette kom Israel under delvis forherdelse, slik det står i Rom.11,25. Men denne forherdelse er ikke for alltid, men ‘inntil fylden av hedninger (d.v.s.ikke-jøder) er kommet inn‘.

Da har vi også et tegn på når Jesu gjenkomst står for døren: Når Israel er i ferd med å åpne seg for Jesus! Da er et skifte på gang, i følge dette ordet! Ser vi sammenhengen i dette? Ser vi noe av Guds geniale plan? Altså, Gud bruker på en måte Israel og folkene (alle ikke-jøder) mot hverandre, for vekselvis å skape sjalusi, først hos folkene (i den gamle pakt), så hos Israel (nå i denne tid.)

Når jøder i dag sier: ‘Jesus, han som hele verden tilber, han er jo vår mann! Han er jøde og han er en av oss!’ så er dette en slags sjalusi som begynner å gjøre seg gjeldende! Og den vil føre til at Israel til slutt vender seg til Jesus - til mannen fra Nasaret, som alltid har elsket dem, og som gav sitt liv for dem.

Jesus ble i likhet med Josef solgt av sine brødre, og kastet i en dyp brønn. Men Gud fridde han ut, og til slutt ble og blir han sin families og sine brødres redningsmann! Og han ble også Egyptens (hedningenes) redningsmann! Historien om Josef er en sterk profeti om Jesus.

Det synes altså som om Gud har plassert Israel og folkene på hver sin side av et vippebrett: Når den ene er oppe, er den andre nede - og omvendt.

Dette forklarer også noe av den ømtålighet som gjør seg gjeldende overfor Israel, og overfor jødene generelt. Det har nok også noe med sjalusi å gjøre. For helt tydelig er tiden kommet da Herren vil vende tilbake og gjenreise Davids falne hytte. (Ap.gj.15,16). Og hva da med oss? Hva da med kirken?

Da kommer det fram det som bor innerst i hjerte-krokene! Da vil det også vise seg blant folkene hvem som virkelig er forlikt med Gud! På samme måte som det i Israel den gang, viste seg hvem som virkelig var forlikt med Gud, og som bøyde seg for Guds suverene handling, da han lot ikke-jøder få del i Israels arv.(Rom.9,4 Ap.gj.15,9 Ef. 2,11- 18). På samme måte vil det vise seg nå etter hvert, hvem blant folkene som bøyer seg for Guds suverene handling, når han atter innpoder de naturlige grenene (Israel) i oljetreet (Rom.11,24).

Jeg er redd for at en stor del av den organiserte kristenhet, vil motarbeide dette - men jeg håper og ber om at mange erkjenner dette som en Guds handling med sitt folk, Israel.

Nå kunne vi kanskje vente at den verden som har fått Guds hånd til forlik, viste seg minst like rettferdig i sine dommer, som det folk hvor - etter Skriftens ord, forherdelsen ennå delvis råder. Når da dette ikke synes å være tilfelle, så kan det være et tegn på at forherdelsen er i ferd med å bytte plass igjen! Historien gjentar seg, men denne gang i folkenes disfavør, kan det se ut som.

Når vi så kommer derhen, at Israel som folk, vender seg til Jesus og påkaller ham som Herre og Messias, da vil det bli ‘liv av døde’, som ordet innledningsvis sier. Altså, når evangeliet er blitt forkynt i hele verden, for alle folkeslag, og alle har hørt - og når alle som skal ta imot, har tatt imot, da vil Israel atter åpne seg for evangeliet.

Verden ble altså forlikt med Gud ved at jødene forkastet Jesus. Frelse og dom går hånd i hånd. Det som var til dom for jødene, ble til frelse for verden. Men hvis kristenheten, som innpodete grener, faller i hovmod og urettferdighet, da er dommen for hånden også her (Rom.11, 19-24).

Da kan det samme skje igjen, men med motsatt fortegn. Som Israel den gang, i sin kjødelighet, korsfestet den Rettferdige og ropte fri røveren Barabbas til å gå løs på seg, så står ‘den kristne verden’ i fare for å korsfeste rettferdigheten, slik at ‘den urettferdige’ slippes løs på dem.

La oss være på vakt! Gud lar seg ikke spotte! Som vi sår må vi høste! Hvis vi velger å så ugress, torner og tistler, så kan vi ikke klandre Gud for at vi ikke finner druer, fiken og annen deilig frukt i vår hage!

Men vold, ondskap og ulydighet blir ikke det siste. Det ser vi av det apostelen skriver i Rom.11, 32: ‘For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at han kunne miskunne seg over alle.’

Her ser vi Guds plan og mål. Han vil miskunne seg over alle - både jøder og ikke-jøder. Men for å nå dette målet har Gud en bestemt strategi - en strategi som apostelen her gir oss et lite glimt inn i, og derfor utbryter han:

‘O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier! For hvem kjente Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem gav ham noe først, så han skulle få vederlag igjen?’ Rom.11, 33 - 35.