Israel og FN - den første store prøven

Konflikten i Midtøsten nå i mai, av noen litt overdrevent kalt «11-dagerskrigen», hadde som flere ganger før en viss religiøs bakgrunn.

Opptøyer i Jerusalem spredte seg til Gaza i avslutningen av muslimenes ramadan, etterfulgt av jødenes shavout – to helligdager som er en oppfølging av påsken. Ramadan og shavout er bevegelige høytider som i år nesten overlappet midt i mai.

Uroen falt i tid også sammen med datoen for Israels opprettelse 14. mai 1948 - og et norsk bakteppe av en nasjonaldag med begrenset frihet under korona, samtidig som Norge er med i FNs sikkerhetsråd og delaktig i forsøkene på våpenhvile.

FN på prøve

Det hele ble en viss parallell til konflikten som toppet seg midt i mai 1948 da Israel ble opprettet og jødene etablerte sin nasjonalstat. Det er FNs første generalsekretær Trygve Lie som i boka «Syv år for freden» (1954) kaller disse begivenhetene FNs første store prøve.

Det dreide det seg om intet mindre enn å stoppe verdens første angrepskrig etter 1945. Israels naboer var som FN-medlemmer forpliktet på fred, men rykket straks inn for å knekke den nyss proklamerte staten.

Lie var preget av Holocaust, og i et intervju rett etter at boka kom ut i 1954, kalte han Israel «FNs barn». Og i en serie om ham for noen år siden hadde NRK et eget program om Israel, hvor han ble framstilt som statens fadder.

Det er ikke tvil om at Lie var israelsvenn, men en kan spørre hvordan FN og Norge har fulgt opp dette ansvaret. Det Lie gjorde, var å følge opp FNs delingsplan.

Delingsplan

FN hadde 29. november 1947 vedtatt å skille jøder og arabere gjennom å dele daværende Palestina. Dette var ikke noe nytt forslag.

Britene hadde delt sitt store mandatområde Palestina under Folkeforbundet i to allerede i 1921, da de skilte ut et arabisk Transjordan øst for elva Jordan.

Og de hadde arbeidet med, men forlatt, en ny delingsplan for det gjenværende Palestina i slutten av 1930-årene. Bosettingen var blitt så blandet geografisk at det ble vanskelig, for ikke å si umulig.

Men FN tok altså opp igjen tråden, og det britiske mandatet burde være slutt seinest 1. august 1948. Et par uker etter vedtaket annonserte bitene at de 14. mai 1948 ville trekke seg og sine styrker ut av området de hadde styrt som sin halvkoloni, og overlate problemet til FN.

Nå var det ikke uvanlig med deling og borgerkrig i kjølvannet av avkolonialisering, noe britene etterlot seg i India, da de i 1947 også oppgav denne sin viktigste del av imperiet, og sluttstrek der ved midnatt 14.-15. august var en parallell til 14-15. mai året etter.

Fram mot mai bygde det seg opp borgerkrigslignende uro som ble akutt da ingen omforent og internasjonal politisk løsning forelå. Som generalsekretær var Lie forpliktet til å følge opp delingsplanen, men FN klarte ikke å samle seg om hva som måtte gjøres.

Fredsbevarende styrke

Lie hadde sett for seg at FN rent generelt måtte etablere en fredsbevarende styrke etter krigen, det var ikke nok med moralsk, det måtte også noen ganger fysisk makt til. Og det kunne bli nødvendig her.

Men den strandet på jernteppet som var i ferd med å senke seg mellom øst og vest, og resultatet ble bare en vaktstyrke til Palestina.

Medlemmer av en ny Palestina-kommisjon dro til landet og oppholdt seg der fra mars 1948. Det ble dessuten kalt sammen en ekstraordinær generalforsamling i FN 16. april - 14. mai.

Den drøftet hva som skulle skje, men det ble med ordene. På sitt siste møte fikk den beskjed om Jewish Agency’s beslutning om å opprette staten Israel, i og for seg i tråd med delingsplanen.

Godkjent av Truman

Lie omtaler det som en «bombe» at president Truman straks godkjente dette. Det betydde nemlig en ny overraskelse fra USAs side.

USA hadde vært med på delingsvedtaket i 1947, men tok i 1948 til orde for en mer begrenset tilsynsordning for Palestina når britene trakk seg ut.

Lie er inne på at araberlandenes olje kan ha ligget bak den amerikanske lunkenheten, og faren for at en for sterk jødiskvennlig politikk kunne drive araberne og araberstatene i armene på Sovjet.

Sikkerhetsrådet kom sammen 15. mai, da det kom telegram fra Egypt om militær intervensjon. Krigen gjorde at rådet mandag 17. mai (jf. Norges nasjonaldag i år) besluttet å prøve å få i gang megling og våpenhvile for ifølge Lie å få «slutt på blodbadet».

Bakke og Bernadotte

Etter at en belgier takket nei, foreslo Lie svensken Folke Bernadotte som meglingsmann. Han klarte i første omgang å få i stand en fire ukers våpenhvile, som trådte i kraft 11. juni.

Da den gikk ut, ble den 29-årige nordmannen Ole Helge Bakke 13. juli den aller første som falt i fredsoppdrag for FN, for «en arabisk snikskytters kule».

Han var sjåfør for Bernadottes forhandlingsgruppe i Jerusalem. Bakke er registrert som norsk krigsseiler og var først sjåfør ved FNs hovedkvarter i New York før han vervet seg til Israel.

FNs ordinære generalforsamling kom sammen i Paris høsten 1948, delvis lagt dit for nærhet til Midtøsten. Men da var en enda større prøve for FN og verdensfreden oppstått, nemlig Berlin-blokaden, som nok tok noe av FNs oppmerksomhet bort fra Midtøsten.

17. september kom turen til Bernadotte selv, som ble skutt av jøder i Jerusalem dagen etter at han la fram en ny fredsplan som aktivistene mente var for proarabisk, og som de ville hindre ham fra å legge fram for generalforsamlingen.

Under krigshandlingene hadde Israel klart seg forbausende bra, støttet blant annet av amerikanske flygere med erfaring fra verdenskrigen.

Da først Egypt fra januar 1949 og etter hvert de andre involverte araberstatene sluttet avtaler om varig våpenhvile, ebbet det som Israel kaller sin første uavhengighetskrig, ut.

Lange linjer

Det arabiske flyktningproblemet, som Bernadotte tok fatt på, hadde allerede kostet FN svære summer da Lie gav seg, mens de mange jødenes flukt fra fiendtlige araberland til sitt nye hjem ble greit håndtert av Israel.

Han avslutter med at etableringen av Israel var en verdenshistorisk begivenhet, som ikke betydde slutten på tretti, men to tusen års oppsamlet «sorg, bitterhet og strid». Men «hvis ikke araberstatene anerkjenner Israel, vil Palestina fortsatt være en kilde til stadige konflikter.»

Og det har han fått rett i. FN klarte ikke å samle seg om en politikk som hindret krig og skapte fred i 1947-48, men Lie mener vel at organisasjonen tross alt noenlunde bestod prøven.