Ibsen med bibelsk sluttscene
Det er interessant at flere av dikterens største verk er fullstendig gjennomvevd av kristent tankegods.
Denne høsten og vinteren gjester Riksteatret landet med en mengde forestillinger av «Peer Gynt». Nylig ble det oppført på Sørlandet.
Dette dramatiske diktet er vår litteraturs nasjonale hovedverk, skrevet i 1867 mens Ibsen oppholdt seg i Italia.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Skuespillet har i mange år interessert meg sterkt. Flere ganger har jeg sett det oppført på Gålå i Gudbrandsdalen. Jeg har også skaffet meg en god del litteratur om stykket. Men i mine øyne strever fortolkerne med å forstå sluttscenen.
Der famler de fleste, en ser hvordan det plutselig blir mye snakk rundt poenget, uten at gåten blir løst.
Det synes for meg som om de fleste fortolkerne mer eller mindre stanger hodet mot veggen når denne scenen skal fortolkes, senest nylig i radioprogrammet «Ekko» og med gode Ibsen-kjennere.
I undertegnedes øyne er Ibsens «Peer Gynt» – ikke minst – en genial parafrase over liknelsen om Den fortapte sønn.
Den kvinnelige hovedpersonen, Solveig, er den skjønneste person i norsk litteratur. Ja, sannelig har det blitt spekulert mye over hva Ibsen egentlig har ment når han beskriver det siste møtet mellom Peer og Solveig.
Men etter min mening har ingen forstått denne avslutningen så godt som den katolske pater Finn Thorn.
Hans beskjedne lille bok «Henrik Ibsens ‹Peer Gynt›» fra 1971 ble for meg selve nøkkelen for å finne inn til kjernen i verket. En kan spørre seg om det er lettere for en som selv har opplevd en kristen omvendelsesprosess å forstå Solveigs og Peers tanker?
Asbjørn Aarseths kommentarutgave fra 1993, der han henviser til pater Thorn, er også sterkt å anbefale.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I 1998 hadde jeg opplevelsen av å reise i Ibsens fotspor i Italia med Det nye testamente, Ibsens «Peer» og Thorns bok i veska. Under reisen kunne jeg grunne på Solveigs forløsende ord: «Det er jeg, da; men hvem er hans fader? Det er han, som for moderens bøn forlader.»
Men uten Bjørnson, ingen «Peer Gynt»! Det var ham som i 1863/64 hjalp en temmelig ruinert, forfyllet, bitter, ensom og mislykket venn til Italia. Han visste vel av egen erfaring at kom bare Ibsen ned dit igjen, ville inspirasjonen komme.
Og det gjorde den. Mindre enn tre måneder deretter var «Brand» ferdig.
Da Ibsen så domkirken i Milano, hadde den gamle «ateisten fra Grimstad» skrevet til sin venn: «(…) – den mann der har kunnet unnfange planen til et sådant verk, han måtte kunne falle på i sine fritimer å gjøre en måne og kaste den ut i himmelrommet.»
Den 12. september 1865 skriver Ibsen til Bjørnson og forteller om sin «aha-opplevelse» under kuppelen i Peterskirken: «(…) jeg læser ikke andet enn Bibelen, den er kraftig og stærk.»
De fleste vet vel at Ibsen raskt ble en totalt annen person: «Make til forvandling har jeg aldrig set hos noget menneske», skal en av hans samtidige i Italia ha skrevet.
Det er interessant at flere av dikterens største verk er fullstendig gjennomvevd av kristent tankegods: Bare «Peer Gynt» skal ha 75 direkte sitater og allusjoner (hentydninger) til Bibelen, og da er Pontoppidan, huspostiller og Salmeboka ikke regnet med (Aarseth henviser til Oddvar J. Jensen og T. Brynjulvsrud; det ville være interessant om Jensen kunne bekrefte dette).
Theodor Caspari skriver så interessant i sin bok «Fra mine unge aar» (1929, side 142) om en samtale med Ibsen i Italia:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Jeg kan saaledes huske, at jeg tillot mig den bemerkning: «Er ikke Solveig i ‹Peer Gynt›, vel meget av en katolsk madonna, som gir synderen Peer, ‹gratia plena›? Ibsen lo og sa: ‹De har ganske ret…›.»
