I mai sprakk boblene

Israel er som en mosaikk, eller som en smeltedigel, av forskjellige folk, språk, religioner og kulturer; alt hektet fint sammen.

I Jerusalems gater høres hebraisk, arabisk, etiopisk, russisk og mange andre språk. Religion møter religion, og Jerusalem er hellig by for jøder, kristne og muslimer.

I tillegg huser Israel drusere, beduiner, armenere, og det lille samfunnet av samaritanere (ca 900), som består av en liten hebraisktalende gruppe i Holon og en arabisktalende gruppe nær byen Nablus ved Garisim-fjellet.

Samaritanerne lesere forsatt sine hellige skrifter, de fem Mosebøkene, på «gammel hebraisk». Alle disse forskjellige samfunnene utgjør en del av den israelske mosaikken.

Naboer som hadde bodd fredelig side ved side i årevis, var plutselig bitre fiender.

Samfunnene eksisterer side ved side, mange i sine egne bobler med usynlige grenser dradd opp seg imellom, men det har inntil nylig eksistert en form for sameksistens, om enn skjør, samfunnene imellom.

Men i mai sprakk plutselig boblene, og sameksistensen ble satt på en ytterst vanskelig prøve. Naboer som hadde bodd fredelig side ved side i årevis, var plutselig bitre fiender.

Jøde mot araber, og araber mot jøde. I Jerusalem og andre byer var sammenstøtene svært voldelige.

Selv i Haifa som, inntil i mai hadde vært kroneksempelet på sameksistens, brøt det ut opptøyer.

Mange trodde at dette var begynnelsen på den tredje Intifada. Og enda flere forsøkte å forstå hvordan dette egentlig kunne skje?

Men midt i hatspropagandaen som løp løpsk på sosiale medier, spesielt på TikTok, så poppet det opp andre stemmer som nektet å godta den «nye» hatsvirkeligheten. Tusenvis sto opp for å demonstrere mot hatet.

På French Hill i Jerusalem der vi bor, var det to demonstrasjoner under Gazakrigen. De var arrangert av organisasjonen «’Omdim bejachad», som er hebraisk for «Vi står sammen».

Vi står sammen jøder og arabere mot hatet. De er kjennetegnet med sin lilla farge.

Organisasjonen har hatt mange demonstrasjoner over hele Israel. En markering var på broen over hovedveien mellom Jerusalem og Tel-Aviv.

En annen organisasjonen er «Vi nekter», vi, jøder og arabere, nekter å være fiender, og organisasjonen «Jøder og arabere velger livet».

Kvinnebevegelsen «Women Wage Peace» (Kvinner for fred) er igjen en annen. Kvinnene slo under krigen ring rundt bymuren som omgir gamlebyen i Jerusalem.

Også Fellesrådet for messianske (Jesus-troende) ledere og pastorer i Israel gikk ut offentlig og fordømte all vold og alt hat. Og de understreket at kristne arabere og messianske jøder står sammen i troen på Jesus Messias.

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet», uttalte en gang fredsprisvinner Elie Wiesel. Likegyldigeten er farlig, men hatsspiralen kan også gjøre svært mye skade, og må stanses før den kommer ut av kontroll.

For det er krefter, både innad i Israel, men også utenfra, som er interessert i at hatet og splittelsen mellom jøder og arabere og andre grupperinger vokser. Disse kreftene vil ikke sameksistens.

Og de vil gjerne legge mer ved på hatsbålet. Men de som bor her, har ikke noe annet land, og de må lære å leve sammen. Mosaikken må pusles sammen igjen.

Den gamle boken stiller et evig aktuelt spørsmål: Er jeg min brors vokter? På et ben proklamerte rabbi Hillel da han ble spurt om å sammenfatte Loven stående på et ben:

«Hva du ikke vil at andre skal gjøre mot deg, skal du ikke gjøre mot dem». På denne ene setningen hviler loven og profetene, slik Jesus gjentar senere.

Alt annet er kommentarer. Så enkelt, men også så vanskelig.

Jeg er svært glad i denne byen med alle dens fasetter av folk, språk, kulturer og religioner. Og jeg håper og ber om «shalom», fred, over Jerusalem.

Men fred starter ofte i det små, i hjemmet, på arbeidsplassen, på gaten, på supermarkedet. Det er som ringer i vann, «fredsringer» som sprer seg lenger og lenger ut i samfunnet.

I Ramla brøt det også ut opptøyer da krigen startet i mai. Men i motsetning til andre byer ble det lov og orden igjen på under 24 timer i Ramla.

Hvordan ble fred i byen oppnådd så raskt? Jo, ved at religiøse ledere både fra jødisk, muslimsk og kristent hold gikk sammen med byens ledelse og fordømte volden og hatet.

Et stort fellesmåltid ble arrangert, og en sterk oppfordring gitt til alle byens innbyggere om gjensidig respekt og sameksistens.

På fredagen under krigen var jeg på supermarkedet for blant annet å kjøpe ost. Den arabisk-muslimske osteansvalig rakte meg osten med et smil og sa «shabbat shalom».

Han hadde alltid vært høflig, men dette var første fredagen han ønsket «velsignet shabbat». De to små ordene føltes som et håndtrykk.

Det var som han ville si – vi er på samme side – på samme side mot hatet og volden som vi har sett den siste tiden.

Jøder og arabere, og noen av oss som ikke er noen av delene, vi er alle brikker i denne fine mosaikken som utgjør Israel.

To små ord, et lite håndtrykk, for hver og en av oss er ment å være vår brors vokter.