Hyvvää kväänikansan päivää! – Gratulerer med Kvenfolkets dag!

16. mars er det nok en gang på tide å gratulere med Kvenfolkets dag (Kväänikansan päivä)!

Dagen har offisielt blitt feiret av kvener hvert år siden 2014, men har dessverre hatt en tendens til å bli forbigått av både partier, organisasjoner, kommuner og andre offentlige organer. I år derimot kan Bergen for første gang med stolthet føres til listen over kommuner som flagger med det kvenske flagget (Kvääniflaku) på Kvenfolkets dag.

For mange er kvener noe man kanskje har hørt om i en historietime på videregående, og for flere er dette første gang man hører at det finnes en egen dag for å feire kvenene, og at de har et eget flagg. For de som ikke er kjent med det, så er kvener en av Norges fem nasjonale minoriteter. Begrepet «kven» brukes hovedsakelig om etterkommere av finner som bosatte seg i de nordlige områdene av Norge og Sverige etter 1500-tallet, men begrepet dukket allerede opp i Ottars beretning fra slutten av 800-tallet som innbyggernavn på folk fra Cwenland, i det nordlige Bottenvika.

Kvenene har fram til nylig vært en relativt usynlig minoritet for majoriteten av Norge, men de senere år har man opplevd en kvensk vår, med revitalisering av kultur og språk, og en økt nasjonal bevissthet. Selv har de utviklet en egen nasjonaldrakt basert på klestradisjoner fra Nord-Norge og Tornedalen i Sverige. Det produseres også undervisningsmateriell om kvensk språk og historie som aldri før. Fra statlig hold ble kvenene anerkjent som nasjonalminoritet i 1998, og kvensk (kvääni) som et minoritetsspråk i 2005.

Dette står i sterk kontrast med den undertrykkende assimileringspolitikken staten praktiserte ovenfor kvenene i lang tid. Både på norsk og svensk side tok man fram til midten av 1900-tallet på sikte på å utrydde alt av språk og kultur som ikke ble oppfattet som norsk nok.

Sammen med samene ble de omtalt som en del av «den finske fare», og oppfattet som mulige femtekolonister, som kunne selge ut nordområdene til enten Finland eller Russland.

Internering, diskriminerende handelslover og fysiske avstraffelse ovenfor barn var ikke uvanlige virkemidler brukt av det offentlige for å knekke det kvenske. Tross av at mange har spådd kvenenes undergang, fortsetter det kvenske å blomstre, til stor takk for de kvenske organisasjonene iherdige innsats for å bevare og utvikle det de i generasjoner har hatt med seg.

Selv om det er en selvfølge at kvener finnes over hele landet, finnes det forestillinger om at kvener utelukkende hører til i Nord-Norge. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Den kvenske bosetningen i Norge følger de generelle trekkene i befolkningsutviklingen, hvor stadig flere bosetter seg sørover i landet.

Historien om kvener er også en del av Bergens historie. Fra nyere tid finner man kvener som bosatte seg fast i byen vår etter tvangsevakueringen av Troms og Finnmark høsten 1944, mens man lenger bak i tid finner kvenske handelsmenn som la ut nordfra for å delta i tørrfiskhandelen. I tillegg kan vi i Bergen pryde oss med noe som ikke mange andre steder i Sør-Norge har, nemlig et offisielt kvensk navn på byen vår: Peruna, som er finsk for «potet».

Dette er noe vår såkalte hovedstad Oslo ikke engang kan skryte over. Det de derimot kan skryte over er offisielle arrangementer og samlinger, noe vi dessverre ikke har enda (men kanskje til neste år?). Inntil da kan vi glede oss over at kvenflagget for første gang heises ved rådhuset, og får oppleve det bergenske finværet!

Avslutningsvis vil jeg ønske kvener over hele landet en strålende Kvenuke (Kvääniviikko), og gratulerer med Kvenfolkets dag!

Hyvvää kväänikansan päivää! Hyvvää feirausta Perunasta!