Hvorfor vil jordmødre reservere seg mot abort?

I valgkampen vakte en undersøkelse fra Jordmorforbundet stor oppsikt. Hele 48 prosent av deres medlemmer oppgir at de vil reservere seg mot deltakelse ved senaborter hvis det blir vedtatt fri abort inntil 22 uker i Norge.

Hvis grensen blir endret til 18 uker, så er andelen en fjerdedel. 6 prosent oppgir i undersøkelsen at de reserverer seg allerede i dag.

Undersøkelsen har også blitt møtt med noen kritiske stemmer. I forrige uke skrev to jordmødre og forskere at svarprosenten er lav og ikke representativ. Artikkelen bærer preg av at skribentene selv mener at det ikke er noen sammenheng mellom grensene i abortloven og helsepersonells deltakelse.

Etter min mening er det påfallende hvordan artikkelforfatternes verdisyn er styrende for deres bedømmelse av undersøkelsen.

De kaller den tendensiøs og etisk betenkelig, og kritiserer framstillingen av undersøkelsen som at den legger skyld, skam og ansvar over på kvinner i en allerede vanskelig livssituasjon.

Til slutt skriver de en appell direkte til kvinner som har opplevd senabort: «Det er mange jordmødre som står sammen med dere, og som anerkjenner påkjenningen og de store overveielsene som ligger bak avgjørelsen om abort.»

Etterlatt inntrykk etter å ha lest innlegget i Aftenposten er at spørsmålet om reservasjon gjøres til et spørsmål om barmhjertighet. Det er i så fall en ganske grov anklage mot kollegene som reserverer seg av samvittighetsgrunner.

I Sverige er det ikke anledning for jordmødre til å reservere seg mot senaborter, og to jordmødre mistet for noen år siden jobben fordi de ikke ønsket å bistå ved senaborter. Hvorfor er det så få som er interessert i jordmødrenes begrunnelse?

Jordmorforbundet viser selv til en alvorlig situasjon som oppsto ved Rikshospitalet i 2011. Da slo flere jordmødre og ledelsen ved sykehuset alarm fordi de var urolige for at det ble foretatt aborter som ikke var i tråd med lovverket.

Jordmødre fortalte hjerteskjærende historier om aborterte barn som var like store som de nyfødte barna sykehuset gjør alt de kan for å redde.

I et nyhetsinnslag på NRK kan man høre en jordmor fortelle om hvordan foreldrene får valget om de ønsker å ha barnet hos seg, eller om det skal legges til side i et teppe og dø alene.

Hjertene til noen av barna slo mellom 45 og 90 minutter før det stoppet. En viktig grunn til at jordmødrene reagerte, var at det ikke var noe galt med barna. Det var tilsynelatende friske barn som ble abortert.

I et brev skrev to jordmødre et brev til sykehusledelsen om et friskt foster på nesten seks måneder som var abortert. I 2012 kom svaret fra Helsedirektoratet om at Klagenemnda hadde tolket loven feil. Ti barn skulle kanskje hatt sjansen til å leve. I 2014 ble loven endret, slik at abort etter 21 uker og seks dager ble forbudt.

I motsetning til artikkelforfatterne i Aftenposten mener jeg at det er en klar sammenheng mellom hvordan lovverket er utformet og behovet for reservasjonsrett.

Nemndbehandlingen er samfunnets mulighet til å prøve de kriteriene vi i fellesskap har satt for hvilke begrunnelser vi mener er etisk forsvarlige for abort. Utformingen av disse vil nødvendigvis være under debatt, men på denne måten gir samfunnet et klart signal om at senaborter ikke skal foretas med mindre det foreligger en forsvarlig begrunnelse.

Denne prøvingen av kriteriene er en trygghet for helsepersonell som skal bistå. Det er også verdt å merke seg at grunnen til at jordmødrene slo alarm i 2011, var at barna var tilsynelatende friske.

Det er også verdt å merke seg at grunnen til at jordmødrene slo alarm i 2011, var at barna var tilsynelatende friske.

Tilhengerne for å endre abortgrensen fastslår stadig at aborter sent i svangerskapet kun gjelder svært syke barn og at dette ikke vil endre seg hvis vi fjerner nemndene. Erfaringen viser at dette rett og slett ikke stemmer.

Det er ikke usannsynlig at det vil bli abortert flere friske foster sent i svangerskapet hvis vi endrer dagens abortgrenser.

Da er det helt forståelig at jordmødre – som har viet sin yrkesvei til å stå i livets tjeneste – ønsker å reservere seg. Det bør i hvert fall deres egne kolleger møte med respekt.