Hvorfor heier du ikke på meg?

Avtalen var klinkende klar: jeg skulle ikke kommentere noe, om jeg skulle se på «Norges tøffeste» sammen med resten av familien. Det gikk som det måtte gå. Jeg ble bortvist fra min egen stue, av mine egne.

Jeg brøt avtalen og utagerte verbalt etter at en av «tøffingene» kom i mål og etterlyste heiarop.

Ønsket om heiarop er ikke et problem i seg selv, og det er kanskje urettferdig å bruke «Norges tøffeste»-deltakeren som eksempel. Samtidig observerer jeg noe i vår digitale tid som vi bør ta tak i: at heiaropene i altfor stor grad blir det som definerer verdien av det arbeidet eller den aktiviteten man utfører.

Vinner av «Norges tøffeste», Isak Dreyer, har ikke fått sin utholdenhet og sitt pågangsmot gjennom heiarop. Isak er fisker, tømrer og underdog, men full av mot og lyst til å bli Norges tøffeste.

Han har ikke PC, forteller NRK, han går helst i slitte klær og jakter med hunden Buster. Som NRK skriver: han er ingen typisk 94-modell. Hva er det hos Isak – og andre «tøffinger» jeg kjenner – som berører og utfordrer meg?

Jeg tror det handler om at de signaliserer at det de er og gjør, har en verdi i seg selv. De trenger ikke omverdenens heiarop. Jo, mors og fars kjærlighet og bekreftelse er en basis også inn i deres liv.

Men de framstår ikke med et umettelig behov for stadige anerkjennelser for kroppen, turen, klærne eller humoren de klarer å formidle ut i sosiale medier. De arbeider på et sykehjem eller en byggeplass, de går på fjellturer eller treningsstudioet.

Uten å søke heiarop. For aktiviteten har en verdi i seg selv, om det er et menneske som skal stelles, en vegg som skal reises eller en natur man vil oppleve. Verdien av å gjøre en jobb. Verdien av å oppleve.

«Tøffhet» er ikke fasade, likevel er hele vår verden nærmest besatt av fasade, prestasjon og bekreftelse. Hvordan ser jeg ut? Hvor tungt kan jeg løfte? Kan jeg få et amen?

Å bære en 2x6 frem til en byggeplass har en verdi i seg selv, men å sveive rundt på en kettlebell har i prinsippet ingen nytteverdi. Selvsagt har det en helsegevinst, men det holder ikke for mange, så verdien må økes i synlighet og heiarop.

Da er den onde sirkelen faretruende nær. I balansepunktet mellom bekreftelse og gleden av å ha en fungerende kropp kan verdien glippe.

Jeg trenger bare et raskt skroll på Instagram for å skjønne at utforbakken blir bratt for mange når likes, sponsorer og heiarop ikke tikker inn. Hvorfor heier du ikke på meg? Jeg gjør det, på hele deg.

Nærhet til naturen kan på mange måter kalibrere det indre kompasset. Naturen tar ikke hensyn til hva du føler, heier ikke på deg og tar brått livet av deg, om du er mer opptatt av om GoProen fungerer enn å gjøre gode vurderinger.

Å navigere seg frem i livet på toppturski og selfiestang uten heiarop, blir knalltøft, om ikke helt grunnleggende verdier er på plass. Naturen og opplevelsen må ha en verdi i seg selv, det er en verdi som vi alle har et ansvar for å verne om.