Hvordan oppfylle misjonsbefalingen?

Hvordan kan vi best bidra til å oppfylle misjonsoppdraget?

Her har åpenbart missiologer ulike meninger. Spørsmålet om hva som er best er definitivt ikke noe som skal føre til strid blant kristne. Samtidig er ikke spørsmålet uviktig, da dette handler om noe så viktig som hvordan vi best kan utnytte våre ressurser slik at vi som kristne oppfyller det oppdraget Jesusgav.

I etsynspunkt9. juli hevder Torkild Masvie at det er bedre å sende ut egne misjonærer enn å sende penger til innfødte misjonærer. Denne problematikken handler ikke om å enten sende ut egne misjonærer eller å gi penger til innfødte misjonærer, noe jeg tror Masvie også er helt enig i. Mens Masvie mener at det beste er å fokusere på å sende ut egne misjonærer, mener jeg at vi først og fremst må fokusere på å gi penger til innfødte misjonærer, selv om vi også må sende ut egne misjonærer.

LES:Misjon - til frelse eller samfunnsendring

For det første koster det mye mindre penger å støtte lokale misjonærer. Innfødte i typiske misjonærland kan klare seg med en mye lavere inntekt enn de fleste vestlige misjonærer. Det finnes mange eksempler på at det kan koste 10-20 ganger så mye å støtte en vestlig misjonærfamilie enn hva det koster for å støtte en innfødt misjonærfamilie. Dermed er det i mange tilfeller mulig å støtte 10-20 innfødte misjonærer for det samme beløpet som en bare kan støtte en vestlig misjonærfamilie.

Masvie hevder at pengeoverføring til innfødte ødelegger for lokal oppbygging av givertjeneste. Her er jeg redd Masvie blander kortene. Det er ikke pengeoverføringen som fører til at innfødte ikke selv begynner å gi. Det er ingenting i veien for at vi i vesten kan gi enorme summer til innfødte misjonærer samtidig som innfødte også gir mye (ut fra deres inntekt) til misjon og menighet. Dersom det var slik at pengeoverføring ødela lokal givertjeneste, da burde vi vel kutte all pengeoverføring til innfødte misjonærer? For da hadde det jo i realiteten vært vi som var med på å ødelegge innfødtes givertjeneste. Det som derimot avgjør om innfødte gir eller ikke gir er om de har fått undervisning om forvalterskap ut fra Bibelen, og om de er villige til å leve etter det. Dersom vestlig støtte blir en hvilepute for noen, så er det ikke denne støtten fra oss i vesten som er feilen, men derimot holdninger blant de innfødte.

LES:Misjon – Økumenikk og Den norske kyrkja

For det andre vil lokale misjonærer bruke tiden bedre. Vestlige misjonærer trenger ofte flere år for å bli klar til tjeneste fordi de må lære seg et helt nytt språk og en ny kultur. Dette slipper lokale misjonærer å bruke tid på, og kan derimot bli satt i tjeneste med en gang. Statistikken forteller oss at i 85 % av alle asiatiske land er det forbudt for vestlige misjonærer, og dermed er det å støtte innfødte eneste alternativ. I tillegg lever ofte vestlige misjonærer på et helt annet velstandsnivå enn de fleste innfødte, og dette klasseskillet vil ofte være et hinder for å nå inn.

For det tredje finnes det mange lokale misjonærer klare til fulltidstjeneste, men de mangler økonomisk støtte til det. Det er altså et stort behov for å støtte lokale økonomisk, men dersom vi stort sett bare fokuserer på «egne» misjonærer, som både er mye dyrere i drift og mindre effektive, så mister man viktig arbeidskraft.

For det fjerde lærer historien oss at strategien med å støtte lokale misjonærer har vært effektiv. Etter at Kina ble stengt for vestlige misjonærer på 1950-tallet har kristenheten i landet vokst sterkt, på tross av mangel på vestlige misjonærer. Mens det antakelig var rundt 1 million kristne når vestlige misjonærer ble drevet ut, er det i dag minst 50 millioner kristne i Kina.

Masvie hevder at «all erfaring viser også at misjonsgløden og misjonsinnsatsen dør når vi sender penger i stedet for å sende våre egne barn som misjonærer». Det finnes svært mange eksempler på det motsatte. Dersom Masvie skulle hatt rett i sin påstand måtte det bety at kristne som gir til innfødte evangelister enten har mistet misjonsgløden eller vil komme til å gjøre det. Og det stemmer jo åpenbart ikke. Mange misjonsorganisasjoner som bare støtter innfødte misjonærer opplever et voksende arbeid. Dette skulle heller ikke overraske oss ut fra Jesu ord i Matteus 6:21.