Hvordan jødene fikk sitt land «Eretz Israel»

Hadde araberne gått med på fred mot at Israel trakk seg ut, ville problemet vært løst allerede på 1960-tallet.

I år kan jødene feire 100-års jubileum for sitt land «Eretz Israel». Selve fødselsøyeblikket for det jødiske folkets rettigheter var 24.–25. april 1920 under fredskonferansen i den lille feriebyen San Remo i Italia.

Her fikk jødene den legale eiendomsretten til mandatområdet «Palestina». Veldig mange er ikke klar over jødenes rett til landet, det vises tydelig i debatter og argumentasjoner om boikott og «okkupasjon». Derfor er det viktig å få de historiske fakta frem i lyset.

San Remo-traktaten, hvor alle de allierte var til stede, er et juridisk bindende rettsoppgjør etter første verdenskrig. Traktaten utarbeidet retningslinjer for utviklingen av landområdene som de allierte befridde under Første verdenskrig, og dette er gjeldende internasjonal lov/folkerett.

San Remo-traktaten er det viktigste dokumentet i internasjonal lov når det gjelder staten Israel og «Palestina». Traktaten fastslår blant annet at jødene er urbefolkningen i området lengst øst i Middelhavet. Palestinerne av i dag ble ikke nevnt, da de ikke eksisterte på den tid.

I nyere tid var dette området på tyrkiske hender fra 1517 (Ottomanske riket) helt frem til de allierte styrkene (v/britenes brigadegeneral Edmond Allenby) inntok Jerusalem etter første verdenskrig i 1917.

Saken er den at britene trengte jødenes støtte under krigen, og til gjengjeld lovet britene, v/utenriksminister Arthur James Balfour, jødene «et nasjonalt hjem i Palestina» (Balfour-erklæringen av 1917).

Det skulle ta sikte på en jødisk stat hvor jødene kunne leve som jøder. Denne britiske invasjonsstyrken som inntok Jerusalem besto av jødiske frivillige, og var kjent som «Den jødiske legion».

Men britene holdt ikke sine løfter, og det første sviket mot jødene kom i 1921. I strid med San Remo-traktaten skilte Winston Churchill (som den gang var koloniminister) ut mer enn tre firedeler av mandatområdet (alt land øst for elven Jordan), og la det inn under den hasjemittiske emir Faisals styre, og innsatte Abdullah ibn Hussain som statsoverhode.

Området ble kalt Transjordan, og er i dag staten Jordan, så da Folkeforbundets stadfestelse kom 24. juli 1922, hadde britene allerede skilt ut Transjordan. Britene nektet organisert jødisk bosetting der, stikk i strid med Artikkel 6 i Mandatet, som påla britene å legge til rette for tett jødisk bosetting.

Hensikten med Mandatet var dermed fjernet for tre firedeler av mandatområdet. Folkeforbundet avgjorde derfor å opprette staten Transjordan på dette området.

De jødiske bosetningene var nå begrenset til den del av mandatområdet som lå vest for elven Jordan, og på dette området har retten til å bosette seg for jøder aldri blitt beskåret.

Jødenes rett til området ble bekreftet av Folkeforbundet i 1922 da samtlige 52 medlemsstater stemte for Palestina-mandatet. Jøder har dermed samme rett til å bo i Gaza, Hebron, Betlehem og Nablus som i Haifa, Tel Aviv og Jerusalem, innenfor den «grønne linjen» i dagens Israel.

Jødenes historiske rett til landområdet erkjennes allerede i forordet til mandatet. Artikkel 2 bekrefter at jødene alene har nasjonale rettigheter, altså suverenitet over territoriet. Andre etniske grupper (som araberne) har kun sivile rettigheter, eiendomsrett og religionsfrihet.

FN-paktens artikkel 80 slår fast at rettigheter som stater og folk tidligere er tilkjent i folkerettslige avtaler, ikke kan endres uten partenes godkjennelse. FN, som arvtager etter Folkeforbundet, har bekreftet gyldigheten av alle Palestina-mandatets forpliktelser i sin artikkel 80 (Palestina-paragrafen).

Rettighetene for jøder til å bosette seg overalt vest for elven Jordan er garantert av både Folkeforbundet og FN. Mandatteksten er fortsatt internasjonal lov.

Den 29. november 1947 foreslo generalforsamlingen i FN at det opprettes en arabisk stat nr. 22 på Vestbredden, som følge av oppstander blant araberne. Forslaget var i strid med Mandatets Artikkel 5 som forbød oppdeling av mandatområdet, men likevel ga verdenssamfunnet etter.

FNs hovedforsamling vedtok delingen med 33 mot 13 stemmer (Resolusjon 181). Men den arabiske liga forkastet vedtaket og dermed kunne ikke Sikkerhetsrådet, som er FNs høyeste myndighet, ratifisere forslaget.

Området er derfor juridisk tilbake til vedtakene av 1920 og 1922. Delingsvedtaket var kun anbefalinger til partene som begge måtte godta for å bli gyldig folkerett. Det er FN-paktens artikkel 80 som er gyldig folkerett.

Den 14. mai 1948 var den britiske mandatperiode forbi, og jødene var frie til å etablere sin stat. Statsminister David Ben-Gurion erklærte opprettelsen av staten Israel, og bare timer senere ble de angrepet av Egypt, Libanon, Syria, Irak og Jordan. Jødene på Vestbredden og i Jerusalem blir jaget ut, og i strid med folkeretten okkuperte Egypt Gaza-stripen.

I en forsvarskrig 5.–10. juni 1967 (seksdagerskrigen) erobret Israel Sinai og Gaza fra Egypt, Golan fra Syria og Judea og Samaria («Vestbredden») fra Jordan, og dette ble anerkjent av Sikkerhetsrådet. Det var også grunnen til at Resolusjon 242 ble vedtatt i tråd med kapittel 6 i FN-traktaten.

Den var en henstilling til statene i Midtøsten om fredsforhandlinger, men ingen tvingende resolusjon. Ettersom araberne åpenbart hadde framkalt krigen, stemplet ikke resolusjonen Israel om en ulovlig okkupant.

Etter seksdagerskrigen foreslo Israel en avtale om at de skulle trekke seg ut av de områdene de nylig hadde tatt kontrollen over, i bytte for en varig fred. Egypts president Gamal Abdel Nasser uttalte da følgende: «Det grunnleggende målet vårt vil være å ødelegge Israel.»

Samtidig samlet de arabiske statene seg i Khartoum i Sudan og vedtok sine tre nei: Nei til å forhandle med Israel, nei til å anerkjenne Israel og nei til fred med Israel. Hadde araberne gått med på fred mot at Israel trakk seg ut, ville problemet vært løst allerede på 1960-tallet.

I alle årene etter 1949 var fredsforhandlinger, i henhold til våpenhvileavtalene, Israels stående tilbud om forhandlinger. Straks president Sadat på vegne av Egypt grep Israels utstrakte hånd, kom det forhandlinger som resulterte i fredsavtalen med Egypt av 1979.

Som takk ble Egypt frosset ut av Den Arabiske Liga og president Sadat ble myrdet i 1981 av Det arabiske brorskap (Hamas utgår fra dette brorskapet).

Israel inngikk også fredsavtale med Jordan i 1994, men Syria og andre nabostater står fremdeles på samme fiendtlige standpunkt som etter krigen i 1967.