Hvor blir det av karikatur-kritikerne?
De som skrek og bar seg over at muslimer ble krenket av Muhammed-karikaturene, er helt stille når jøder krenkes.
En tegning fra Dagbladet har gått verden rundt de siste ukene. Jødiske miljøer beskylder både avisen og tegneren Tomas Drefvelin for antisemittisme.
Virkemidlene som tas i bruk i tegningen er unektelig svært sterke. En hylende baby ligger og spreller i sitt eget blod oppe på et bord. Tærne på ungen er i ferd med å klippes av med tang. En etter en.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bak babyen står en mann med hatt og skjegg. Han er utstyrt med en slags djevlegaffel som han presser mot hodet på ungen.
To politifolk kommer inn i rommet. Men de får beskjed fra en smilende kvinne som står ved siden av om at «dette er religion, en viktig del av vår tro». Dermed forlater de stedet, mens de unnskylder seg for å ha forstyrret.
Dagen har også trykket en faksimile av tegningen i forbindelse med to artikler om striden den har utløst. Vi har gjort det på samme måte og med samme begrunnelse som da jeg som sjefredaktør i Magazinet valgte å gjengi Muhammed-tegningene.
Vi mener det er riktig å vise leserne hvordan denne Dagbladet-karikaturen ser ut. For bare slik har man et grunnlag for å gjøre seg opp sin egen oppfatning. Det er vanskelig å mene sterke ting om noe man ikke har sett.
I denne typen spørsmål, velger ulike medier forskjellige fremgangsmåter. Vi har for eksempel valgt en annen linje enn vår kollega Vårt Land. De har valgt å ikke vise frem tegningen når den omtales.
I debatten som har pågått etter publiseringen, har Dagbladet benektet at tegningen gir uttrykk for jødehat. De hevder at det bare dreier seg om allmenn kritikk mot omskjæring. I en lederartikkel påpeker de at tegningen like gjerne kan dreie seg om muslimer, som jo også omskjærer guttebarn.
Denne siste påstanden virker heller tvilsom. Spesielt fremstillingen av kvinnen ved bordet gir inntrykk at det dreier seg om jøder. Både hodeplagget og perlekjedet hennes ser ut til å spille på assosiasjoner om jødisk materiell velstand og borgerskap. Hun er i hvert fall ikke utstyrt med noen muslimske kulturmarkører.
Tegningen er nå innklaget til Pressens Faglige Utvalg. Og det skal bli interessant å følge behandlingen der.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men vi tror grunnleggende sett ikke at jussen, verken den strafferettslige eller pressefaglige, er den mest effektive veien å gå for å bekjempe jødehatet. Vi tror det mest virkningsfulle er å møte denne typen tankegods med sterke motargumenter i det offentlige rom. Det er der den best kan bekjempes.
Vi synes også det er et annet interessant moment som bør påpekes i denne karikatur-saken. Hvor har det blitt av alle de som var så opprørt over at religiøse følelser ble krenket under Muhammed-striden. Det er jo helt taust fra det holdet nå.
De som skrek og bar seg over at muslimer ble krenket av Muhammed-karikaturene, er helt stille når jøder krenkes. Det må da være et tankekors for de som den gangen var så opptatt av at ytringsfriheten ikke måtte brukes på denne måten. For det er vel ikke slik at man er mer opptatt av å verne muslimers religiøse følelser enn jødenes?
Eller kan muligens intensiteten i de religiøse protestene ha noe å si?
Under Muhammed-striden tente rasende muslimer på både norske flagg og ambassader. Jødene har nøyd seg med å skrive brev og innklage Dagbladet for PFU.
Lærdommen er at det kan være livsfarlig å trykke karikaturer som utfordrer muslimers tro. Men det er helt ufarlig å gjøre det samme mot jødene.
Men føler virkelig karikaturkritikerne fra 2006 seg vel med en slik forskjellsbehandling?
Hvor blir det av Norske PEN, Gunnar Stålsett, Kirkens Nødhjelp, Janne Haaland Matlary, Utrop-redaktør Majoran Vivekananthan og alle de andre som protesterte så heftig på krenkelsen av muslimer? Er de kanskje ikke like engasjert i jødenes religiøse følelser, som i muslimers?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og synes norsk-pakistaneren Aslam Ashan at Dagbladet-redaktøren nå fortjener å bli drapstruet, som han mente at Magazinets redaktør gjorde i 2006?
Og sist, men ikke minst:
Når i all verden skal Jonas Gahr Støre komme på banen?
