Hvem kan føre ordet i gudstjenesten?

Sluttreplikk til Axel Saxe:

Å tolke den tilsynelatende spenningen i Første Korinterbrev mellom at kvinner ber og taler profetisk (1Kor. 11,5), og at kvinnene skal tie i menighetssamlingene (1Kor. 14,34), er en utfordring.

Axel L. Saxe argumenterer i Dagen 18. juni for at verbet tale (gresk: lalein) i 14,34 sett i sin sammenheng må forstås ut fra v. 19 om å tale med sin forstand for å lære andre, og da til forskjell fra profetisk tale etter direkte inspirasjon av Guds Ånd.

Men i v. 19 er jo Paulus opptatt av forskjellen mellom tungetale som må tydes, og tale på et språk tilhørerne forstår. Ikke av forskjellen mellom profeti og læreforkynnelse. Det tror jeg heller ikke at han er opptatt av i v. 34.

Jeg har derimot argumentert for at Paulus skjelner mellom det å ta ordet i uformelle sammenhenger og det å tale i menighetssamlingen. Og jeg mener at en sammenlikning med 1Tim. 2 bekrefter at Paulus lærer at i menighetssamlingen er det menn som fører ordet.

Saxe mener at det tyder på at Paulus også i 1Kor. 11,5 sikter til menighetssamlingen når han taler om at kvinnene skal tildekke hodet (Dagen 28. april).

Men dette var vanlig å gjøre utenfor den nære familiekretsen. La meg sitere Erling Danbolt: «Ingen kvinne som hadde respekt for seg selv ville opptre barhodet utenfor hjemmet.»

Den leser som tar for seg min kronikk 22. april og svar til Saxe 4. mai sammen med Saxes to tilsvar 28. april og 18. juni, vil kunne ha mye å arbeide videre med i bønn over en åpen bibel. Jeg takker for meg i denne avisdiskusjonen!