Hvem er vi?

Hvem er vi når selv kirkene er stengte? Hvem er vi når hyllene i butikkene av og til er tomme?

Vi visste sånn nogenlunde hvem vi var. Vi visste at vi var ventet på jobben hver dag. Vi visste at det var bare to timer med fly til London eller 55 minutter til Stavanger eller noen timer på toget mellom Oslo og Bergen.

Vi visste at butikkhyllene i Norge bestandig hadde varer. Vi visste at vi kunne dra på hytta. Vi visste at vi når som helst kunne svippe over til Sverige eller ta båten til Danmark.

Vi visste at det fantes muterte virus også. På film. Og i andre verdensdeler. Disse smittsomme sykdommene hendte andre mennesker, andre steder, andre tider.

Vi våkner opp til nedstengning i Moss, mutert virusutbrudd i Nordre Follo og Halden, smitteutbredelse i Bergen, nedgang i antall tilfeller i Trondheim, et russisk skip med syke ved kai i Tromsø, utbrudd på øyer på vestlandet.

Og vi sovner til verdensnyhetene. En av tre er syke i Los Angeles. I Ecuador legger fortvilte mennesker sine døde ut på gatene. Redde mennesker verden over ser bilder av visir og plast og hansker ved sykesenger.

Noen ganger virker det som spørsmål og venting er alt vi har. Men uvissheten og spørsmålene kan gjøre oss godt, skape ny vekst, nye mønstre, nye muligheter. Eller bryte oss ned.

Jeg diskuterte krigen med en gammel kvinne for noen år siden. Hun hadde jobbet i motstandsbevegelsen. Giftet seg med en som hadde sittet i konsentrasjonsleir. Men hun syntes ikke hun hadde mistet ungdomstiden sin selv om den foregikk under krigen.

– Nei, jeg synes heller synd på senere generasjoner, sa hun ettertenksomt. - De har ikke fått prøvet sin egen styrke.

Perspektivet hennes forundret meg. Det å unngå lidelsen var ikke noe mål for henne. Hun så heller på hva det hadde gitt henne av sterke egenskaper å oppleve vanskelige ting i samfunnet.

Så skal ikke pandemitiden sammenlignes med tyngden og redselen som rammer i krig. Men kanskje vi på sett og vis får prøvet noe av vår svakhet nå? Og noe av vår styrke?

Trøttheten har i hvert fall begynt å sive inn over oss i Oslo, ring 1-restriksjoner merkes på så mange måter. Kanskje er livet mer normalt i andre deler av landet. Men endringene opplever alle.

Hvordan tåler vi ventingen?

Trives vi med roen som pandemien gir? Finner vi nye interesser? Gleder oss over hjemmekontor? Eller sliter vi med hverdagen? Jukser vi med restriksjoner? Eller følger vi de offentlige rådene?

Dyrker vi oss selv og vårt eget? Eller når vi ut til noen på noen måte? Hvem er vi egentlig nå? Uten andre adspredelser utendørs enn å løpe, sykle, gå eller være på ski. Hvem er vi på jobben når jobben er bare en skjerm og stemmer gjennom to ørepropper?

Hvem er vi i de kristne fellesskapene når søndagsgudstjenesten eller møtet er et digitalt treff som en kan se når som helst. Eller ikke i det hele tatt. Hvem er vi når vi ikke kan besøke de gamle?

Hvem er vi når vi ikke er ventet noe sted annet enn som et grønt lys som viser at vi er pålogget jobben på maskinen? Hvem er vi når bursdagene blir innskrenket til en gjest eller to?

Hvem er vi når ungene ikke får gå på skolen? Hvem er vi når studentene ikke kan treffes? Hvem er vi når bryllup blir avlyst?

Hvem er vi når vi bare kan samle noen få mennesker for å minnes våre døde? Hvem er vi når selv kirkene er stengte? Hvem er vi når hyllene i butikkene av og til er tomme?

Hvem er vi når vi kjenner noen som er syke? Hvem er vi når vi blir bekymret, urolige, trøtte, oppgitt, lei, sinte? Nyter vi stillheten, roen, ensomheten, eller er den til plage? Hvem er vi denne Covidvinteren?

Vi får prøvet litt av vår styrke. Og kjent på flere av våre svakheter. Denne spalten er full av spørsmål. Kanskje fordi det er spørsmål vi har flest av nå.

Hvordan blir tiden fremover? Hvilken vei vil vi kristne at samfunnet skal ta? Hvem og hva blir vi sammen i Norge post pandemi?