Hva KRLE ikke er
Skal barn i 2013 komme til tro på Jesus Kristus, er fortsatt hjemmet og det kristne fellesskapet de viktigste arenaene.
Debatten om KRLE har vært interessant, men på flere måter også ulykkelig. Det er tankevekkende at en endring som i hovedsak går ut på å legge til én bokstav i et navn og å fastsette en kvantitativ vekting av fagets elementer i tråd med allerede gjeldende praksis mange steder, vekker så sterke reaksjoner.
Dét forteller oss først og fremst at i et land hvor det store flertallet fortsatt er medlemmer av Den norske kirke, har mange et tidvis anstrengt forhold til den tro som landets folkekirke representerer. Debatten på NRK1 torsdag for halvannen uke siden understreket dette poenget.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kristelig Folkepartis hovedanliggende er ikke om kristendommen utgjør 55 eller 54 prosent av det totale pensum, men at det naturlig nok bør foreligge en rimelig vekting i forhold til den betydningen kristendommen har hatt og fortsatt har i det norske samfunnet.
Denne problemstillingen har en lang rekke paralleller, blant annet lærer norske skoleelever mer om Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson enn de lærer om utenlandske forfattere hvis litterære arbeid holder svært høy kvalitet.
Human-Etisk Forbund synes å arbeide for et grunnleggende annerledes fag, og de er en ærlig sak. Men selv om både sikher og bahaier er hjertelig velkomne til Norge, ville det være unaturlig om deres tro skulle ha samme plass i den norske skolens felles religionsfag som den historisk sett dominerende troen her i landet.
En annen viktig dimensjon i denne debatten har imidlertid et nærmest motsatt fortegn: noe av kritikken mot KRLE synes å ha utgangspunkt i et inntrykk av at KrF nå vil snikinnføre trosopplæring i skolen igjen. Denne kritikken er urimelig. Det ligger ikke i de fire ikke-sosialistiske partienes samarbeidsavtale at skolens gamle formålsparagraf skal gjeninnføres.
Selv om kristendommen vil ha en større plass enn andre religioner i fagets innhold, har lærerne i landets offentlige skole fortsatt ikke anledning til å presentere kristendommen som mer sann enn andre religioner. KRLE er stadig å betrakte som et orienteringsfag.
Dette er det viktig å være klar over, ikke minst for de mange kristne velgerne som gleder seg over den seieren KrF her har fått til en endring som det i utgangspunktet ikke var flertall for i Stortinget. Det er ikke slik at kristne foreldre nå kan tenke at skolen på nytt inntar rollen som barnas veiviser i trosspørsmål. Den oppgaven ligger først og fremst hos foreldrene, normalt i samarbeid med menighet eller forsamling.
NLM Norge-leder Øystein Engås spurte nylig om norske kristne foreldre i realiteten har tatt innover seg hvor store endringer kristendomsfaget har gått gjennom de siste 15-20 årene her i landet. Det er et viktig spørsmål.
For mange årskull med norske skoleelever har kristendom, KRL, RLE, og etter alt å dømme også KRLE når dette faget kommer i gang for alvor, hatt en helt annen funksjon enn den kristne trosopplæringen skulle ha. Sekulariseringen stanser ikke med etableringen av KRLE, og Norge opphører ikke å være et flerreligiøst samfunn med de endringene som er vedtatt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Skal barn i 2013 komme til tro på Jesus Kristus, er fortsatt hjemmet og det kristne fellesskapet de viktigste arenaene.
