Hva etter dette livet?
Jeg leser i en Dagen “Få frykter hva som skjer etter døden.” Det er en sykehusprest som uttaler seg. Han sier at de færreste han møter er knyttet til etterlivet.
Presten som møter både alvorlig syke og døende. Angsten, sier han er mest knyttet til “det å ta avskjed og miste alt du har oppnådd. Alt du har brukt livet ditt på.” .
Da får jeg lyst til å anbefale at man stemmer i mens man ennå er i live: “Du kan ingenting ta med dig dit du går. Nej du kan ingenting ta med dig dit du går. Du behöver inga penningar.” (En fattig trubadur).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da de to kjæreste og nærmeste jeg hadde i mitt daglige liv lå på sotteseng, ble det god anledning til å tenke på hvor de gikk hen. Jeg kom faktisk til at døden er en del av livet.
Det var ikke til å unngå annet. Men fortrolig med døden ble jeg ikke. Men tro meg jeg ble heller ikke redd for det som skulle komme. Jeg har en trosgnist som holdt og holder meg oppe, og det heller mot trygghet.
Men savnet etter Molle og Åste det “bær eg i min egen barm.” Dersom alenefølelsen vil innta meg, da får jeg en lengsel og tenker på at min trosgnist og håpet er til stede , nemlig å møte mIne kjære i gjen.
Og som jeg har gitt uttrykk for så mang en gang at til så lenge har jeg et meningsfullt liv. Glad i livet med et håp om noe etterpå
