Hva brenner du for?

Å bli stemp­let som ild­sjel er en he­ders­be­teg­nel­se man må få fra andre.

Noe av det som opp­mun­t­rer meg mest, er når jeg møter men­nes­ker som har en li­den­skap. Men­nes­ker som bren­ner for noe. Li­den­ska­pe­li­ge men­nes­ker smit­ter en­ga­sje­ment over på andre, og i sær­klas­se er de som bren­ner for å gjøre ver­den til et bedre sted for andre, de så­kal­te ild­sje­le­ne: Et bren­nen­de men­nes­ke som ska­per mer for­and­ring enn det lange ut­red­nin­ger og ved­tak kan bidra med.

Opp gjen­nom årene har jeg møtt en del av disse men­nes­ke­ne, både i inn- og ut­land. Jeg hus­ker et møte jeg hadde med en tid­li­ge­re nar­ko­man i Dan­mark på midt­en av 90-tal­let. Som ung re­por­ter skul­le jeg skri­ve en ar­tik­kel om re­ha­bi­li­te­rings­ar­bei­det han hadde star­tet. I dag hus­ker jeg ikke en­gang hva han heter. Men jeg hus­ker vra­ket av en bil han møtte oss med. Førs­te ge­ne­ra­sjon Vol­ks­wa­gen Trans­por­ter. Den be­røm­te «hip­pie-brød­bok­sen». Skyve­døra var så slitt at den måtte fy­sisk spar­kes på plass. Det gjor­de han med et smil. Han hadde fått bilen gra­tis, og var så takk­nem­lig for at han hadde fått en bil å bruke i re­ha­bi­li­te­rings­ar­bei­det.

Han hadde en glød og brann som fa­sci­ner­te meg så sterkt at jeg hus­ker møtet den dag i dag. Det var in­gen­ting han øns­ket mer, enn å hjel­pe nar­ko­ma­ne bort fra do­pets len­ker. Dette vra­ket av en bil var det han treng­te for å gjøre job­ben. Da be­tyd­de det in­gen­ting at bilen hadde gjort seg bedre på skrot­hau­gen.

Li­den­skap er en bren­nen­de in­ter­es­se for et be­stemt om­rå­de. Vel­dig mange har en li­den­skap for en eller annen in­ter­es­se. Fot­ball. Ve­te­ran­biler. Pen­ger. I norsk sam­men­heng er li­den­skap for fot­ball kan­skje noe av det som er mest ut­bredt. Så ut­bredt at et av elite­se­rie­la­ge­ne har fått nav­net «Brann».

Noen gan­ger kan li­den­ska­pen gå over til grå­dig­het. Grå­dig­het på opp­le­vel­ser. Grå­dig­het etter pen­ger. Grå­dig­het etter be­røm­mel­se. En li­den­skap som er ego­is­tisk er like de­struk­tiv for sam­fun­net, som den uegen­nyt­ti­ge li­den­ska­pen er po­si­tiv for sam­fun­net.

Det er møte med det uegen­nyt­ti­ge en­ga­sje­men­tet som smit­ter og som ska­per de gode fø­lel­se­ne. Det er for­fris­ken­de å møte men­nes­ke­ne som bren­ner for sine med­men­nes­ker. Men­nes­ker som bren­ner for andre, uten at det gir noe til­ba­ke til dem selv. Dette er men­nes­ker man enten kan finne på fot­ball­ba­nen som tre­ne­re for gutte­la­get, eller de job­ber med store multi­na­sjo­na­le fat­tig­doms­spørs­mål. Fel­les er at de blir lagt merke til, uten at de be­hø­ver å rope så høyt.

Moder Tere­sa er en av disse. Hun ble be­und­ret over hele ver­den. Hun hadde en li­den­skap for In­dias fat­ti­ge, en li­den­skap så sterk at den gikk uten­på hen­nes egne behov. Hen­nes bren­nen­de en­ga­sje­ment, kom­bi­nert med stor kjær­lig­het for men­nes­ke­ne hun møtte, gav henne en in­ter­na­sjo­nal gjen­nom­slags­kraft.

Det er jo ikke ak­ku­rat nye tak­ter, dette. Jesus hen­vend­te seg til de ut­slåt­te i sam­fun­net, og hadde en opp­rik­tig kjær­lig­het til de som ingen bryd­de seg om. PR-gu­ru­er i dag ville sagt at det var suk­sesstra­te­gi­en som sik­ret Jesus den eks­tre­me opp­slut­ning han hadde. Ver­den ville helt klart vært et bedre sted om flere gjor­de som Guds Sønn, og fulg­te hans ek­semp­ler og opp­ford­rin­ger.

Be­røm­mel­se ba­sert på uegen­nyt­tig en­ga­sje­ment blir ofte stå­en­de i his­to­ri­en, til for­skjell fra det ego­is­tis­ke en­ga­sje­men­tet.Wil­liam Wil­ber­for­ce er et godt ek­sem­pel på dette. Ingen skal være i tvil om at han gjor­de stor suk­sess og en sterk kar­rie­re som med­lem av det bri­tis­ke Un­der­hu­set fra 1780 til 1825. Det han i dag først og fremst blir hus­ket for, er sin kamp for å få opp­he­vet slave­han­del og slave­hold i de bri­tis­ke ko­lo­ni­ene. Han døde i 1833, tre dager etter at sla­ve­ri var blitt ved­tatt av­skaf­fet i Stor­bri­tan­nia. Hele sin kar­rie­re hadde han brukt til å be­kjem­pe sla­ve­ri­et.

Å bli stemp­let som ild­sjel er en he­ders­be­teg­nel­se man må få fra andre. Selv om mange av oss neppe kla­rer å komme i nær­he­ten av å få he­ders­tem­pel­et, kan vi alle gjøre noe med mo­ti­va­sjo­nen for det vi dri­ver med. Vi kan alle sjek­ke hva som er den egent­li­ge mo­ti­va­sjo­nen i livet vårt: Er det å bidra til at ver­den blir et litt bedre sted å være, eller at jeg selv skal få det litt bedre i denne ver­den?