Himmelbønn fra Wales

Salmen «Lei meg, store Gud, Jehova, heim til himlens Kanaan!» er egentlig en bønn, og kommer fra Wales.

– Lei meg, store Gud, Jehova, heim til himlens Kanaan!

Slik sang vi i kristenrusskoret ved Bryne gymnas, tidlig på 1970-tallet. Vi sang med iver og glød, mest fordi vi hadde en veldig inspirerende dirigent; Per Otto Haarr.

Han fikk ut av oss det beste vi hadde å gi i en slik korsammenheng. Og nå i ettertid skjønner jeg jo at sangen hadde – og har – en veldig frisk og flott engelsk melodi, som passet utmerket til flerstemt korsang.

At også kristenrussåret på Bryne var viktig, kanskje endatil avgjørende for meg, med tanke på åndelig klarhet og ståsted, gjør at både koret, og kanskje denne sangen spesielt, står for meg som veldig gode og lyse minner. Jeg synger den ikke den dag i dag uten å kjenne på stemningen fra kristenrusskoret; og jeg ser Haarr-en for meg!

At denne teksten fikk norsk språkdrakt det samme året som jeg ble født, av selvesteTrygve Bjerkrheim, svekker ikke akkurat følelsene mine rundt denne teksten.

Her er ikke stedet for å analysere den, bare kort peke på at teksten egentlig er en bønn. Navnet Jehova ble tatt bort ved forrige revisjon. Nå heter den på henholdsvis bokmål og nynorsk: Led – eller: Lei – meg, store Gud og Fader.

Hele teksten er inspirert av jødefolkets ørkenvandring, og måten de ble ledet på – av både Gud og mennesker. Salmisten ber om å bli styrket og ført gjennom ørkenen og det ukjente, hjem til Kanaan.

Liksom Israels-folket ble ledet av sky- og lysstøtter både dag og natt, ber forfatteren om himmelens hjelp til å se hvor veien går, om han skal vinne fram. Og når han kommer hjem, da er Jordan passert; og da er sorgene og kvalene over. Da skal den evige lovsangen lyde!

Salmen finner man både i Sangboken og i Frikirkens salmebok. I alle fall der. Kanskje også i andre bøker. Det har jeg ikke undersøkt særlig nøye. Den fikk altså norsk (nynorsk) tekst i 1952, men ble oversatt til svensk allerede i 1896.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

 

Den gangen på Bryne gymnas tenkte vi ikke mye på hvem som hadde skrevet teksten! Men nå, de senere år har jeg funnet ut ett og annet, som ikke gjør teksten mindre verdifull for meg. Det er en gammel tekst. Faktum er at det er 300 år i år siden forfatteren ble født. Salmen ble til i 1745.

Vi skal til Wales. Her ble William Williams født 11. februar i 1717, på gården Cefncoed noen kilometer fra det litt større stedet Llandovery. Faren var bonde; og en holden mann. Sønnen tenkte nok å studere medisin.

Han begynte også, men på et vekkelsesmøte i 1738 ble han omvendt, og en av konsekvensene ble at han byttet ut medisinen med teologien. Han fikk sin eksamen og sin ordinasjon, og var prest i tre år i Breconshire, før han brøt med den offisielle kirken.

Han ble en reisende evangelist, som i omtrent et halvt århundre reiste landet rundt med det gode budskapet. Williams skrev mer enn 800 salmer på walisisk og omtrent ett hundre på engelsk.

– Hva Paul Gerhard var for Tyskland, og hva Isaac Waats har vært for England – det og mer enn dette har Williams vært for Wales, er det sagt om ham. Han døde der han ble født i 1791. Å leve i 74 år på den tiden var så definitivt over gjennomsnittet.

Faren John var en av de ledende eldste i Congregational Church i landsbyen Cefnarthen. Moren Dorothy Lewis var 30 år yngre enn sin ektemann. De fikk seks barn. William var nummer fire. Moren var knyttet til landsbyen Pantycelon. Hun hadde to ugifte brødre, som døde ganske unge.

Da hennes mye eldre ektemann også døde, mens hun var i sin beste alder, overtok hun hjemmegården. Sammen med henne flyttet også sønnen William. Det skulle bli hans hjem livet ut.

Menigheten der faren var eldste, ble revet opp på grunn av ulike læresyn da William var cirka tjue år. I det hele tatt var både Wales og andre deler av Storbritannia preget av både vekkelser og teologiske kontroverser på denne tiden.

Man skulle kanskje tro at unge William ble litt skremt av teologiske konflikter, og hadde ønsket å fullføre medisinstudiene. Men det ble ikke slik. Han kom i kontakt med flere unge menn som var tent av evangeliet. Særlig fikk Howell Harris og Daniel Rowland mye å bety for ham.

Unge William fikk høre frigjørende forkynnelse som både gjorde at han slo om til teologien, og i 1740 søkte ordinasjon i den anglikanske kirken. Han skulle tjenestegjøre i tre ulike menigheter i mindre landsbyer.

Men det ble med tre år. Han var en del syk; blant annet holdt kopper på å slå ham helt ut. Men han fikk korreks fra sine overordnede blant annet fordi han ikke gjorde korsets tegn når han døpte småbarn. Dessuten var han så fri av seg at han av og til krysset menighetsgrensene. Det ble heller ikke tålt.

Da han var 31 år, giftet han seg med Mary Francis. Hun var en sangbegavelse. Hun laget ofte melodier selv, til tekster ektemannen skrev, og fremførte dem; slik at de opptrådte sammen de to. Mary var enebarn.

Og da de relativt velstående foreldrene døde, arvet hun en rekke eiendommer og tomter. Sammen med den arven William også fikk med seg fra sine foreldre, gjorde dette at han kunne reise som evangelist uten fast lønn, faktisk resten av livet. Salmediktningen kastet selvsagt noe av seg, men rik ble han ikke av dette.

Og at de hadde kapital i bakhånd, kom vel med, for de ble etter hvert en stor familie, med åtte barn. Hjemmet de bygget i Pantycelyn, er den dag i dag i hendene på etterkommere av familien. Det finnes også et Williams Pantycelyn Memorial Chapel i Llandovery; i dag tilhørende den presbyterianske kirken i Wales.

William Williams ga ut flere salmebøker, både på walisisk og engelsk. Han skrev også mer allmenn poesi, og har utgitt tretten prosa-bøker om høyst ulike emner, for eksempel ekteskapet, vitenskap, utviklingslære, Aurora Borealis (nordlys).

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

 

På 1750-tallet kom hans nære venner Harris og Rowland i teologisk og åndelig konflikt både med hverandre og med andre. Det var en smerte også for William. Men ikke minst i en periode etter dette var det at mange av hans salmer ble til.

Dr. Martin Lloyd Jones skrev om ham: Hans geni, hans åndelige forståelse og hva vi må kalle psykologiske innsikt, skiller seg ut overalt og er helt utrolig.

William Williams og fru Mary opplevde også den store sorg at ett av de åtte barna døde fra dem. Selv led han de siste femten årene av nyresteinssmerter.

Det er noe uutgrunnelig ­hvorfor ikke flere av hans mange tekster har funnet veien til Norge. Men det finnes sikkert hymno­loger og kirkehistorikere som kan si mer om det.