Hauges åndelige testamente

Slik ønsket Hans Nielsen Hauge at hans venner og etterfølgere skulle være delaktige i det Åndens arbeid og virke, som han selv var i ferd med å fullføre og avslutte.

Hans Nielsen Hauges testamente til sine venner er datert den 7. mars 1821, og skrevet på Bredtvet om lag tre år før Hauge døde. Hauge skriver i en fotnote i testamentet at det var hans hensikt at det ikke skulle bli kjent før «han hvilte i graven».

Det var derfor få som kjente til testamentet, eller som hadde lest innholdet. I årene frem mot Hauges død den 24. mars 1824, er det gjort noen rettelser i originalteksten. Hauge har selv endret på noe, og broren Ole har også sannsynligvis bidratt med hjelp.

Det er rimelig å anta at Hauge begynte sitt testamente med viktige punkter. I innledningen beskriver han sin livssituasjon i mars 1821. Den viser tydelig en svekket helbred, og han kjenner at livet går mot slutten.

Selv om det ikke skjedde umiddelbart, ønsket han å fremføre sin siste vilje. Det første punktet i testamentet vitner om at Hauge er bevisst sin åndelige utrustning.

Denne Åndens utrustning ønsker han at hans venner fortsatt skal ha del i, og også dem som senere måtte ta imot frelse og tro Guds ord. I en fotnote i punkt en, sammenligner han Åndens «overførsel» til sine venner med beretningen om Elia og Elisja.

I 2. Kongebok 2,9, ber Elisja Elia om en dobbel del av hans ånd: Mens de gikk over, sa Elia til Elisja: Si hva du vil at jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt fra deg. Elisja sa: La meg da få din ånd i dobbelt mål!

Da Elia fór opp til himmelen i en storm, falt kappen av ham og Elisja tok opp Elias’ kappe og fikk en dobbel del av hans ånd. 2. Kongebok 2,15 forteller: Profetdisiplene fra Jeriko som stod rett imot ham, så dette og sa: Elias ånd hviler over Elisja.

Slik ønsket Hans Nielsen Hauge at hans venner og etterfølgere skulle være delaktige i det Åndens arbeid og virke, som han selv var i ferd med å fullføre og avslutte.

De neste to punktene i Hauges testamente handler om Guds hellige ords autoritet, og at absolutt ingen andre bøker eller skrifter må gå foran Bibelens sannheter.

I tillegg fremhever Hauge at Jesus er den eneste som forløser fra synd og fra Satans rike, og som igjen frelser mennesket ved sann omvendelse og gjenfødelse.

Dette var det budskapet som Gud hadde lagt på hans hjerte å forkynne. Deretter gjentar Hauge det han så ofte påpeker i mange av sine skrifter fra Matt. 7,13–14: Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.

Fra originalen gjengis Hauges innledning i testamentet og hans tre første punkter: «Da jeg er svært svekket av store anstrengelser, og særskilt lidelser i legemet, kan det ventes og snart hende at mitt timeglass er i ferd med å renne ut.

Jeg har derfor besluttet å fremføre min siste vilje til dere som er mine venner, som også har gjengjeldt vennskapet, fortroligheten og kjærligheten. Dette gjør jeg med bønn om opplysning og ledelse i navnet Gud Fader, Guds sønn og Gud Den Hellige Ånd. Jeg vil alvorlig be og formane om at dette meddeles etter min død:

Punkt 1: «Måtte den nådens og Hellighets Ånd som har hvilt over meg, og som dere har tatt imot, fortsatt hvile over dere, og over alle dem som tar imot Ham og tror Guds hellige ord. (Fotnote A til punkt 1): Jeg bruker her en sammenligning med Elisjas gjerning og Elia. (2. Kongebok 2,1–15). For han trengte denne og ville ikke forlate ham, og derfor fikk han også to deler av hans ånd.»

Punkt 2: «Fremfor alle ting i verden må Guds hellige ord, og i særdeleshet Jesu lære, med apostlenes og profetenes skrifter, være den aller helligste og kjæreste skatt, fordi dette angår sjelens vesen, tro og moral.»

Punkt 3: «Alle andre skrifter som inneholder deler av Den hellige skrift, og i tillegg deres barnelære, kan leses med et åpent og tillitsfullt hjerte, såfremt andre venner dere har tiltro til, går god for dem.

Andre mere ukjente skrifter må dere lese med en viss tilbakeholdenhet. Stol ikke på dem uten videre, og la det ikke gå til hjertet før dere har gransket dem nøye.

Bedømmelsen skal ikke skje ved menneskelige tanker eller grubling, men med bønn til Gud om hans Hellige Ånds opplysning.

Det kan også gjøres ved å sammenholde med hele Den hellige skrift etter det følgende: At de lærer om den sanne tro på Jesus Kristus, som forløser fra synd, død og Satans rike.

At de som tror, ikke lever i synd og Satans rike, men tjener Gud på en rettferdig måte, uskyldig og salig. At de ikke tilhører seg selv, men er Hans eiendomsfolk og som av kjærlighet til ham, er ytterst flittige til gode gjerninger.

De må også lære om Faderen, Den Hellige Ånd og Sønnen. Ingen i treenigheten må utelates, eller settes høyere enn hverandre, fordi de er alle ett.

Den sanne lære må også erkjenne synden i oss, og deretter følger omvendelse og gjenfødelse. De må elske Gud og sin neste som seg selv (til frelse), slik at man fornekter seg selv for å følge i Jesu fotspor.

Endelig må læren være om Jesus og den trange port og den smale vei. Av dette følger også fristelser og tålmodighet i lidelser. Så lenge vi er her på jorden må vi våke og be, og ha en ubøyelig bestemmelse og frykt for ikke å falle.

Kjenner vi at vi står, skal vi arbeide på vår frelse med frykt og beven. Vi må aldri innbille oss at vi har grepet det fullkomne, men vi haster frem på livets vei, som vi har begynt å vandre på.

Vi skal storme himmelriket, og de som gjør det, river det til seg med makt. Men vi må være på vakt mot selvsikkerhet og lunkenhet, som er store synder.

Etter den enkeltes gaver og krefter, er det en plikt for enhver kristen å bekjenne Guds navn i ord og gjerninger, slik at vi alle arbeider for å samle til Guds menighet.

Dersom innholdet i bøkene er etter de ovenfornevnte punkter, og i sin helhet samstemmer med hele Guds ord, er de gitt av Gud.

Men de må heller ikke stride mot Guds orden i naturens rike, men det må læres rett ved å bruke de åndelige og legemlige gaver med takksigelse.

Vær også på vakt mot å la fornuften tilintetgjøre det åndelige. Det må ikke læres om åndelige eller mystiske ting, som en ikke har lys over. Det er viktig at læren er gitt av Gud, og at det ikke er noe som en selv ikke forstår. Da blir budskapet utydelig og mørkt for den som lytter.»

Slik avslutter Hauge sitt testamente: «Dette er mitt ønske, bønn og eneste begjær, at dere ville trakte etter en så uendelig og herlig nåde, som jeg er forevist.

For alle oss som holder ut inntil enden, vil Gud vår far, ved sin sønn Jesus Kristus og Den Hellige Ånd, gi oss det høyeste gode: Vi skal til sist ved dagenes ende, samles i den evige salighet. Amen!» (Med artikkelforfatters gjengivelse til tidsmessig norsk språk.)