Har vi mistet varmen?

En hjemvendt misjonær stilte overstående spørsmål da han med sorg så den åndelige utviklingeni landet han i sin tid var sendt ut fra.

Det har - an­ta­ge­lig med stor rett - vært skre­vet mye i Dagen i som­mer om kri­ser i Kris­ten-Nor­ge:

For­kyn­ner­kri­se, Pas­tor­kri­se, manns­kri­se, le­der­kri­se, re­krut­te­rings­kri­se. Sant kris­ten­liv går på dypet. Jeg be­hø­ver ikke gå len­ger enn til meg selv. Er kris­ten­li­vet mitt over­fla­disk? Livs­ny­tel­se fram­for kors­vei? Feig­het fram­for fri­mo­dig vitne­tje­nes­te?

Guds rike er mer enn en be­drift. Uten meg kan dere intet gjøre, sier Jesus i Joh.15. Fram­for alt: Er jeg som vil vinne men­nes­ker for Jesus, kjent av ham? Lever jeg i hans nåde? Etter et opp­byg­gel­ses­møte, sa en mann: Det er godt å høre på en som har er­fart nåden!

Lever kris­ten­fol­ket i Norge i dag i er­fa­rin­gen av nåden? Er vir­ke­lig evan­ge­li­et en dy­re­bar skatt for kris­ten­folk i dag? Visst kjen­ner vi det i teori­en. Men hva betyr Jesu so­ning for mine syn­der, for meg i dag - nå?

Evan­ge­li­et er det minst selv­føl­ge­li­ge vi har, sier As­bjørn Nord­gård, Det må hol­des le­ven­de for oss! Evan­ge­li­et - det minst selv­føl­ge­li­ge? Noen vi kan­skje hevde at det er det mest selv­føl­ge­li­ge. Jesus har jo ord­net alt for oss, ved sin død og sei­rer på Gol­ga­ta.

På hvil­ken måte hol­des evan­ge­li­et le­ven­de for oss? Jeg vil påstå at det skjer ved at vi får av­dek­ket vår synd. Det er ikke be­ha­ge­lig. Det er hel­ler ikke po­pu­lært å tale om synd. Det kom­mer det aldri til å bli. Men det førs­te Jesus sier i Joh.16.8 om Sann­he­tens Ånds opp­ga­ve, er nett­opp dette: Han skal over­be­vi­se om synd.

Ei ung jente for­tal­te nylig til et mi­sjons­blad at hun hadde bedt i lang tid om å få se sin synd. Hun ble bønn­hørt. Da, sa hun, ble teks­te­ne i Bi­be­len om synd og nåde nye for meg! For­fer­del­sen (over egen synd), sier Carl Fr. Wis­løff, er en ne­ga­tiv for­ut­set­ning for troen.

Ja, sier noen, en tren­ger å se at en er en syn­der når en er uom­vendt, slik at en kan se at en be­hø­ver Jesu frel­se, men etter at en er blitt en kris­ten er en jo blitt et nytt men­nes­ke! Det er også sant. Men Bi­be­len er full av ek­semp­ler på at Guds ut­valg­te nåde­barn hadde en syn­dig natur å slite med. Bare les om David i Sa­mu­els­bø­ke­ne, eller Peter i NT.

Hvor­dan kan vi vokse i nåde og kjenn­skap til den Herre Jesus Kris­tus, som Peter opp­ford­rer til i 2.Pet.3,18 ? Jeg tror Per Nord­slet­tens liv sier noe om det. Han skild­rer det slik: Så lenge jeg er her på jor­den, jeg pla­ges dag­lig av min synd. Jeg fat­tig var, er verre vor­den, ser mer og mer av hjer­tets dynd. Dog får jeg være Jesu brud, Å, du for­un­der­li­ge Gud!

En tid­li­ge­re mi­sjons­le­der, Tore Tung­land for­tel­ler fra sine yngre da­gers rike kris­ten­liv: De eldre for­kyn­ner­ne talte slik at når en satt og hørte på dem så mis­tet en en­hver tro på at det var håp for oss å bli frelst. Vi ble to­talt av­kledd. Vi gikk for­tapt under ta­ler­sto­len.

Men når evan­ge­li­ets lys skin­te, fikk en se at en hadde det evige liv i Jesus, en var ikledd Kris­ti full­kom­ne rett­fer­dig­het, det var frel­se for syn­de­re.

Å tro er å komme til Jesus med sine syn­der, sa de gamle. Hvis dette ikke len­ger er dags­ak­tu­elt for oss, sluk­ner var­men og livet.

Der­med blir også nøden for de ufrels­te og det å ta an­svar for opp­ga­ver i Guds rike borte. Da er­stat­ter vi den gode del med jor­disk glede, ny­tel­se og jor­disk trygg­het. Og kri­sen blir total - om ikke Her­ren får stan­set oss og tatt seg av oss på nytt.