Har Luther forstått Esters bok?

Dette spørsmål melder seg i møtet med Luthers syn på Esters bok. Ifølge Luther er denne bok et uttrykk for jødisk hevnlyst og derfor burde den ikke være med blant Bibelens bøker. Det merkeligste ved Esters bok er at Gud ikke nevnes. (Dette gjelder i all fall den hebraiske original). Men bokens lesere oppdager fort at Gud handler gjennom menneskene og hendelsenes forløp.

Ved sin oppbygging minner Esters bok om en roman: Den begynner med en innledning og en intrige, og fortsetter med en utvikling som når sitt klimaks, og dermed får en løsning og en avslutning. Innledningen er gitt av omstendighetene som har ført til at Ester, jøden Mordekais vakre kusine og adoptivdatter, er blitt kåret til kong Ahasveros’ hustru og dermed blitt perserrikets dronning. Intrigen er skapt av Haman, Persias statsminister, som vil hevne seg på Mordekai ved å drepe alle jødene i perserriket.

Mordekai, som hadde et embete ved kongens kanselli, hadde nektet å bøye seg for Haman og dermed vekket hans raseri. Ifølge den jødiske tradisjonen, hang dette sammen med at Haman var amalekitt (les 4 Mos 24,20 og 1 Sam 15,1ff). Haman fikk kongens fullmakt til å utrydde alle jødene i Perserriket, og ved loddtrekning ble det fastsatt at dette skulle skje på den 13. dag i måneden adar. Siden alle jødene på denne tiden bodde i Perserriket, var dette ensbetydende med utryddelsen av det jødiske folk. Om handlingens videre utvikling, leser vi i kapitlene 4–6.

Vi leser at jødene reagerte på Hamans dekret, ved å kle seg i sekk og aske. Og den samme Mordekai som hadde påbudt sin kusine å holde sin opprinnelse hemmelig, ga henne beskjed om å intervenere hos kongen. Dette var et farlig oppdrag, siden det å komme selvinnbudt til kongen kunne medføre dødsstraff. For å kunne påta seg denne oppgaven, fastet Ester med sine tjenestepiker og med jødene i Susan (Persias hovedstad) i tre dager. Etter tre dager kom Ester til kongen, som tok henne godt imot.

De som vil det jødiske folk til livs vil aldri få sin vilje igjennom. For de ikke kjemper bare mot et folk, men mot selveste Gud.

I samsvar med orientalsk skikk, gikk Ester ikke rett på saken, men innbød kongen og Haman til et gjestebud. Og ved dette gjestebud ba hun kongen og Haman om å komme også neste dag til et gjestebud. Det er dagen handlingen når sitt klimaks, ved at Ester gjør sin opprinnelse kjent og ber kongen om å spare henne og hennes folks liv. Da ble kongen mektig vred på Haman, og til slutt ble Haman hengt på galgen han hadde tiltenkt Mordekai, og Mordekai fikk overta Hamans stilling.

Men jødenes liv var fortsatt i fare, siden et dekret undertegnet av den persiske kongen var ugjenkallelig. For å avverge denne faren, fikk jødene kongens fullmakt og de nødvendige våpen til å forsvare seg. Slik ble 13. adar, dagen som ble fastsatt til jødenes utryddelse, deres redningsdag.

Det finnes ikke noen rimelig forklaring for Luthers grove misforståelse av Esters bok. Det er lett å få mistanken om at hans syn på Esters bok ikke ble bygget på en inngående lesning, men på en dogmatisk fasit. En som leser Esters bok møter hevnlysten hos erkeskurken Haman og ikke hos jødene. Hos jødene møter vi behovet for forsvar og beskyttelse. Men det mest tragiske er at Luthers folk, omtrent fire hundre år senere, fikk en leder som var besatt av å gjennomføre Hamans makabre plan. Han var i ferd med å styrte Tyskland, det tyske folk og hele verden i avgrunnen.

Ville historiens gang vært en annen, dersom Bibelens syn på jødene hadde fått lov til å styre reformatorens og reformasjonens tenkning?

Vi må i alle fall lytte til Esters boks viktige budskap: Budskapet om at de som vil det jødiske folk til livs aldri vil få sin vilje igjennom. For de ikke kjemper bare mot et folk, men mot selveste Gud, som har skapt hele universet, alt synlig og usynlig, Jakobs Gud og Jesu Kristi Far. De vil ende i forferdelse, mens det jødiske folk ikke bare vil overleve, men også oppleve, lys, glede, fryd og ære (Ester 8,16).