KJØNN: Nå kan vi undres på hvilke partier på Stortinget som har ansvaret for at det psykologiske perspektivet på kjønn er satt i førersetet. Kanskje vil det overraske noen lesere at blant disse partiene finner vi KrF, skriver Per Ivar Jensen her.

Har KrF sovet i timen?

I Diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk finner en følgende formulering: «Kjønnsidentitet er det kjønnet personer opplever og føler seg som» (Punkt 2.4.2 Kjønnsidentitet).

Kjønn kan knyttes til flere dimensjoner. I vår sivilisasjon har biologisk kjønn vært hovedperspektivet. Dette perspektivet samsvarer også godt med det kristne verdigrunnlaget og vitenskapen om menneskekroppen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Diskrimineringsloven har derimot lagt avgjørende vekt på det psykologiske perspektivet der menneskers egne følelser og opplevelser blir utgangspunktet for hvilket kjønn mennesket selv velger.

Det er et stort spørsmål om dette perspektivet i det lange løp hjelper mennesker til å bli trygg på sin virkelige identitet. Selv om fysiske inngrep forsøker å overkjøre det biologiske perspektivet ved kjønnsoperasjoner og hormonbehandlinger, kan slike operasjoner ikke endre grunnleggende biologiske fakta.

Det psykologiske kjønnsperspektivet på mennesket har også store konsekvenser for den oppvoksende generasjon. I ungdomsårene er mennesket sårbart på det seksuelle området.

Hvis det psykologiske perspektivet får overtaket i opplæringen knyttet til kjønn, kan unge mennesker bli usikre på hva de skal tro og mene. Det skaper unødvendige problemer for ungdommen i en virkelighet som er kompleks nok fra før.

Når en beveger seg bort fra det biologiske perspektivet på kjønn blir også seksualiteten revet ut av faste rammer og utvikler seg mer og mer til normløshet. I denne sammenheng er det verd å nevne den britiske sosialantropologen Joseph D. Unwin.

I boken Sex and Culture (1934) la han til grunn et studium av 80 primitive stammer og seks kjente sivilisasjoner gjennom 5000 års historie. Han fant at når samfunnet ble mer og mer liberalt i forhold til seksuelle normer, ville det føre til at kulturene gikk i oppløsning av seg selv. Ifølge Unwin vil en slik kultur gå i oppløsning etter tre generasjoner eller 100 år.

Nå kan vi undres på hvilke partier på Stortinget som har ansvaret for at det psykologiske perspektivet på kjønn er satt i førersetet. Kanskje vil det overraske noen lesere at blant disse partiene finner vi KrF.

Da er det ikke unaturlig å spørre: Har KrF sovet i timen? Kan det være at deler av partiet faktisk er enig i at det psykologiske perspektivet på kjønn skal ha forkjørsrett framfor biologisk vitenskap og kristent verdigrunnlag?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mye tyder på at Norge trenger et verdikonservativt parti som har det kristne verdigrunnlaget som utgangspunkt og som legger den biologiske forståelsen av kjønn til grunn. PDK er et slikt parti.