Hamas-krigen og vårt ansvar

Nok en gang har rakettene fra Hamas haglet over Israel, nok en gang har sivilbefolkningen i Israel måtte løpe inn og ut av bomberommene, nok en gang kastes befolkningen i Gaza inn i krigslignende tilstander og nok en gang eksploderer antall angrep mot jøder her i vesten. Historien gjentar seg.

Dersom verdenssamfunnet ikke er i stand til å kvele Hamas-regimets tilgang til raketter, kommer vi dessverre til å se dette igjen.

Et viktig bakteppe for den eskalerte volden og det nylige rakettangrepet mot Israel har to viktige elementer.

For det første har Midtøsten den siste tiden vært vitne til en forbrødring og en fredsdynamikk mellom Israel og flere arabiske stater som vi aldri tidligere har sett.

Både Hamas og Fatah har fordømt denne utviklingen. Den siste tids voldelige utvikling er et palestinsk svar på ønsket om fredelig sameksistens i Midtøsten.

For det andre har vi konflikten mellom Hamas og Fatah. Begge organisasjonene vet hvilke knapper de skal trykke på for å eskalere volden i regionen.

Før det massive rakettangrepet fra Gaza som begynte 10. mai var det et stigende antall voldsepisoder i Jerusalem.

I palestinske medier pågikk det oppildning til vold og konflikt, i sosiale medier ble det spredt videoer som viste angrep på jøder i Jerusalem.

På tempelplassen mobiliserte man til opptøyer og konfrontasjon med steiner og fyrverkeri.

Det hele fant sted under påskudd av å være en reaksjon på en pågående eiendomstvist i nabolaget Sheik Jarrah eller Shimon HaTzadik, som internasjonalt (svært feilaktig) ble fremstilt som at palestinere uten videre ble kastet ut til fordel for jødiske «bosettere».

Norske medier presenterte ukritisk denne historien, som har pågått i det israelske rettsapparatet i flere tiår.

Gjennom hele hendelsesforløpet har Hamas klart å posisjonere seg selv. At PAs stormufti av Jerusalem i en tale i Al-Aqsa moskeen fredag 21. mai (etter våpenhvilen) måtte eskorteres ut fra moskeen fordi tilhørerne reagerte på grunn av manglende oppfordring til opptøyer (min konklusjon) viser denne indre konflikten med all tydelighet.

Til tross for at alle vet at Hamas begynte rakettangrepet, har anklagene mot Israel her i Norge vært svært grove med påstander om etnisk rensing, apartheid, sanksjoner og boikott.

Man har endog trukket parallell mellom Israel og Nazi-Tyskland. At Den norske kirkes menn og kvinner har tatt del i disse angrepene er forstemmende og særdeles ødeleggende.

Opprettelsen av staten Israel bygger på en solid prosess i det internasjonale samfunnet i kjølvannet av første verdenskrig.

Alle stater i regionen ble opprettet eller fikk sin selvstendighet etter verdenskrigens avslutning, så også Israel.

Gjennom San Remo-konferansen i 1920 og Folkeforbundets vedtak i 1922 ble det folkerettslige grunnlaget for opprettelsen av staten Israel gitt.

Ingen andre stater har noe rettmessig krav på Gaza eller Judea og Samaria (kalt Vestbredden). Dette må også norske journalister og politikere ta innover seg.

Jeg har til dags dato ikke møtt noen som kan redegjøre for følgende spørsmål: Når og fra hvem har Israel okkupert de aktuelle områdene?

I NRK omtaler man konsekvent Judea og Samaria som den «okkuperte Vestbredden», et lite søk på NRKs nettsider viser at den okkuperte Krim-halvøya ikke omtales på samme måte. Vi er vitne til en gedigen historieforfalskning for å bygge et narrativ som passer inn i kampen mot Israel.

Som medlem av Sikkerhetsrådet og leder av Giverlandsgruppen (AHLC) påhviler det Norge et særlig ansvar.

Vår utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide bør nå ta initiativ til et internasjonalt engasjement for å desarmere Hamas, dersom dette ikke skjer er det bare et spørsmål om tid før neste bølge av angrep kommer.

Den samme problemstillingen har man med Hizbollah i Libanon.

I 2006 var det et kraftig rakettangrep fra Hizbollah mot Israel, israelske bakkestyrker svarte med å gå inn i Libanon.

Fredag 11. august 2006 vedtok FNs Sikkerhetsråd resolusjon 1701 som i all hovedsak gikk ut på følgende: Israel skal trekke seg ut av Libanon og det internasjonale samfunnet skal sørge for at Hizbollah blir avvæpnet.

I kjølvannet av dette trakk israelske soldater seg ut av Libanon, men hva skjedde med Hizbollahs rakettarsenal? I dag har Hizbollah flere raketter en noen gang rettet mot Israel, man mener at antallet ligger mellom 150.000 og 200.000.

I det øyeblikket prestestyret i Iran ønsker det, kommer disse rakettene fra Hizbollah til å ramme Israel.

Dersom det internasjonale samfunnet ikke er i stand til å ta et oppgjør med de kreftene som vil utslette Israel, så kan de ikke hevde å arbeide for fred i regionen.