Hagia Sofia – fra museum til moské?

De siste årenes islamiseringsbølge utgjør en ny trussel for Tyrkias religiøse minoriteter.

For første gang på 81 år harTyrkia nylig oppnevnt en imam som skal ha et særskilt ansvar for at de muslimske bønnetider ivaretas i tilknytning til Hagia Sofia iIstanbul. Siden Mustafa Kemal Atatyrk innførte en sekulær stat, har bygget til nå fungert som et museum.

Fra konservative religiøse miljøer har ønsket om å bruke landets viktigste bidrag til den globale kulturarven som moské, blitt regelmessig fremmet. I økende grad har dette funnet sted de siste årene, i takt med islamiseringsbølgen.

På årsdagen forKonstantinopels fall i 1453, 29. mai, samlet i år en stor folkemengde seg ved museet, ledet av en islamistisk ungdomsorganisasjon. Retten til å bruke stedet til bønn utgjorde hovedparolen.

Er utnevnelsen et siste viktig skritt mot en endring? Fra den gresk-ortodokse kirke, som betrakter Hagia Sofia som et fortsatt viktig identitetssymbol, har beslutningen blitt karakterisert som en uforståelig provokasjon og et sjokk.

Den greske utenriksministeren har ordlagt seg i mer diplomatiske ordelag, men har kommentert at handlemåten viser en mangel på respekt for den verdensvide ortodokse kirken. Kritiske kommentarer for øvrig mer enn antyder at beslutningen er en følge avTysklands vedtak om å anerkjenne overgrepene mot den armenske befolkningen under1. verdenskrig som et folkemord.

Lille-Asia utgjorde en gang kirkens kjerneområde. Anatolia, Morgenrødens navn har blitt kalt «kristendommens vugge». I dag utgjør de kristne bare en liten brøkdel av befolkningen. Et tilbakeblikk på Hagia Sofias historie setter utviklingen i relieff.

Kirken ble reist av keiser Konstantin, like etter at den lille byenBysants ved Bosporos-stredet erstattetRoma som imperiets hovedstad, i 330. Den hellige visdoms kirke ble rasert tidlig på 500-tallet, men gjenbygget av Justinian I, i den formen den har i dag. Ved kirkevigslingen skal han ha uttalt: «Salomo, jeg har overvunnet deg» - med referanse til Salomos storslåtte tempel.

Kirken ble et arkitektonisk forbilde i både øst og vest, også mange moskeer tok opp i seg impulser. Den storslåtte liturgi som utfoldet seg under katedralens dom, skal i parentes bemerket ha bidratt til at fyrst Vladimir iRussland i 988 valgte å slutte seg til kristendommen, i følge Nestor-krønikens opplysninger.

I løpet av de neste hundreårene fant det sted to skjellsettende begivenheter, som begge bidrar til å forklare hvorfor kristendommen i dag er et marginalisert fenomen i Tyrkia. Det ene dreier seg om korsfarernes angrep i 1204.

Korsfarerne så det som sin oppgave å sikre de kristnes stilling i Midtøsten, og å sørge for atJerusalem ble ivaretatt som de kristnes hellige by. Samtidig forelå det spenninger mellomVestkirken og Midtøstens kristne. Den indre spliden lammet til sist prosjektet. Etter bruddet som oppstod i 1054 ble de ortodokse kristne sett på som skismatikere.

Nestorianerne og de miafysittiske kristne, syrere, koptere og armenere, ble stemplet som vranglærere. I 1204 dro korsfarerne mot Konstantinopel og herjet byen. Den ortodokse patriarken ble jaget, en latinsk kirkefyrste overtok. Erobringen av byen skjedde med stor råskap.

Soldater stormet Hagia Sofia, rev ned ikonostasen og trampet under fot de hellige gjenstander. Pave Innocent 3. uttrykte straks en beklagelse. I et skriv heter det at han forstår at Østens kristne nå forakter sine trosbrødre fra vest. I moderne tid har paveJohannes Paul II gjentatt beklagelsen, i sterke ordelag.

Spliden mellom kristne rammet Hagia Sofia. Den ledet opp til neste fase i kirkens bedrøvelige historie, byens og keiserdømmet fall i 1453, da Mehmet II gikk til angrep. Antakelig foreligger det en sammenheng mellom hendelsene.

Svekkelsen av keiserriket som følge av korsfarerangrepet åpnet for ottomansk ekspansjon, en maktutvidelse som etter hvert også rettet seg motBalkan. Om angrepet på Hagia Sofia i 1204 var preget av råskap, gikk det like ille for seg i 1453. I sin brede skildring av Bysants’ historie skriver J. J. Norwich at de aller verste scenene utspant seg i kirken, under morgenmessen 29. mai.

Folkemengden som hadde søkt tilflukt der ble massakrert, prestene drept ved alteret. Etter erobringen ble kirken en tid nyttet som lager. Siden ble de kristne symboler fjernet og erstattet med de elementer som hører til en moské, minbar, mihrab og minareter rundt bygningen.

Hagia Sofia, kristenhetens fremste kultbygg ved siden av RomasPeterskirke, forble en moske fram til tiden etter 1. verdenskrig. I den sekulære staten Tyrkia fant man det hensiktsmessig å gjøre bygget til et museum, og Hagia Sofia har hatt denne statusen siden. Meningen var muligens å uttrykk velvilje overfor landets kristne minoritet.

Det kunne i høy grad trenges. Mens Anatolias kristne håpet på bedre kår som følge av det ottomanske rikes sammenbrudd, ble konsekvensene dramatiske. Under 1. verdenskrig hadde det funnet sted massakrer av armenere. Mindre kjent er det at Tyrkias gresk-ortodokse og syrisk-ortodokse kristne ble gjenstand for forfølgelse av stort omfang.

Moderne genocid-forskere velger å bruke folkemord-begrepet også med henblikk på disse gruppene. Under Atatyrks styre ble det som resultat av de politiske spenninger som hadde bygget seg opp, foretatt en folkeutveksling. 1 million ortodokse kristne ble tvangssendt til Hellas, en halv million muslimer ble fraktet den andre veien.

Denne løsningen ble støttet avFolkeforbundet og flyktningekommisærFridtjof Nansen. De kristne opplevde dette som et overgrep. Noen betraktet handlemåten som en form for etnisk rensing. Følgen var at antallet kristne ble radikalt redusert.

De siste årenes islamiseringsbølge utgjør en ny trussel for Tyrkias religiøse minoriteter. Det er det bygget mange tusen nye moskeer i landet, de kristne får knapt lov til å reparere sine få kirker. Det er neppe behovet for gudshus som ligger bak ønsket om å benytte Hagia Sofia som moské.

I den umiddelbare nærheten ligger Istanbuls storslåtte Blå moske, vel egnet til å romme store folkemengder. Vedtaket om å ansette en imam kan neppe ses på som noe annet enn en ytterligere skjerping av behandlingen av de kristne.

Før den 1. verdenskrig var det halvannen million ortodokse kristne i Tyrkia. I dag er det noen få tusen igjen. I 1997 foretok den engelske forfatteren William Dalrymple en rundreise til Midtøstens gamle kristne sentra. I boken «From the Holy Mountain» avgir han sin rystende rapport.

For noen år siden henvendte en dansk journalist,Klaus Wivel, seg til den danske utenriksministeren med spørsmålet: «Hva vil dere gjøre for Midtøstens kristne?». Han fikk ikke en gang svar, og dro i vei for å se selv. Med boken «Den siste nattverd» gir han et like nedslående bilde.

Imam-beslutningen bør mane til refleksjon. I høstmørket arrangeres det noen steder i landet vårt fakkeltog til støtte for forfulgte og marginaliserte kristne. Et prisverdig tiltak, men er det ikke snart på tide med tydeligere protester fra offisielt hold, fra kirkeledere og politikere?