Gud svarte på Hauges bønner

Tirsdagen i april 1796 er blitt stående som en merkedag i norsk vekkelseshistorie, og Guds kall til omvendelse for vår nasjon gjelder fremdeles!

De fleste er enig om at det ikke blir vekkelse uten bønn. Ofte blir pastor og forsker J. Edwin Orr sitert: «Historien er taus om vekkelser som ikke har startet med bønn.»

I tiden før Hans Nielsen Hauge stod fram, er det vanskelig å finne kilder som direkte viser at bønn var prioritert hverken i kirken eller i grupper utenfor kirken. Likevel viser Hauges fremtreden at det blant lekfolket i Norge var en stor lengsel etter åndelig fornyelse.

Den rasjonalistiske forkynnelse som preget denne tiden, hadde ingen vekkende kraft i seg, og kunne ikke tilfredsstille mennesker som lengtet etter liv i Gud, og som ønsket å få sin frelsessak i orden.

Det som vi vet helt sikkert, er at Hans Nielsen Hauge ba, og han fikk et overveldende bønnesvar. Selv om Hauge i store deler av sitt ungdomsliv hadde en lengsel etter fred med Gud, var det først fra sommeren 1795, som han for alvor søkte Gud i bønn.

Mange vil kanskje hevde at Gud på en plutselig og tilfeldig måte møtte Hauge den 5. april 1796, men det er ikke tilfelle dersom vi tror at Gud svarer på bønn.

Før sitt møte med Herren hadde Hauge i over et halvt år søkt Gud i inderlig bønn. At bønnesvaret kom med en Åndens dåp og kall til tjeneste, var nok en uventet opplevelse, også for Hauge selv.

I første halvdel av 1795 reiste Hauge til Fredrikstad for å arbeide i slakterforretningen til enkemadam Kruse. Han forteller i boka «Religiøse følelser og deres verdi» fra 1817: «Nå ville jeg prøve å gjøre litt mer nytte for meg i det ytre, så jeg reiste til Fredrikstads forstad.»

Før han reiste til Fredrikstad, var Hauge blitt mer bevisst i sin lengsel etter Gud. Fra samme bok forteller han at han «erkjente sine synder og gikk til nattverd», og mange salmer var også blitt kjære for ham. Likevel var han klar over at han ikke hadde sin sak i orden med Gud:

«Mitt hjerte ble m eget opplivet ved å synge på disse salmene. Selv om dette var oppbyggelig for meg og gjorde mitt temperament stille og overbærende, gikk likevel mitt sinns lyst til flere jordiske begjær.»

Hauge hadde på ingen måte levd det vi kaller «et syndig liv». Han hadde heller ikke begått kriminelle handlinger.

Nei, han hadde egentlig levd et ganske pent og pyntelig ungdomsliv og drevet med snekring, birøkt og handel i mindre målestokk. Likevel skriver han i forordet til sin andre bok «Forsøk til avhandling om Guds visdom»:

«Min handel utførte je g lovlig og jeg så det ikke som synd mot Gud å forsørge mitt legeme. Likevel var jeg en fortapt sønn, og tenkte seks ganger mer på det timelige enn på det åndelige. For min sjel var jeg en utro husbonde, som også alle er, som ikke elsker Gud over alle ting, og sin neste som seg selv.»

Videre forteller han i samme bok: «Jeg har heller ikke søkt den sanne Guds vilje, selv om jeg ikke har drevet med grove laster, som banning, hor, tyveri, drikking etc. Etter hvert ble jeg klar over at min fariseiske rettferdighet førte meg til helvetets ild.»

Den korte tiden som Hauge arbeidet i Fredrikstad, fortsatte han å lese Guds ord og ba til Gud om beskyttelse. For dette ble han også mobbet av sine venner. I tillegg ble han utsatt for mange fristelser. Han skriver i «Religiøse følelser og deres verdi», 1817:

«Her ble jeg u tsatt for flere fristelser, og mennesker med tvilsom moral søkte mitt selskap. Drukkenskap hadde til nå vært noe avskyelig for meg, men når jeg iblant ikke hadde mat og det ble gitt anledning, fikk jeg smaken på brennevin. Jeg tror nok jeg fort kunne ha falt i drukkenskapslast, men innså at dette ville bli både min sjel og kropp til fordervelse. Jeg ba derfor Gud om å bevare meg, og siden skydde jeg denne lasten og ble ved Guds nåde bevart. Derfor har jeg ikke mer enn en gang i mitt liv vært beruset, og det skjedde mens jeg var på omtalte sted.»

Hauge forstod at han måtte ta et avgjørende standpunkt fra de syndige sysler. Sommeren 1795 reiste han hjem til sine foreldre, noe som også var etter deres ønske. Nå gjør han alvor av sin bestemmelse om virkelig å søke Gud i inderlig bønn og ved bibellesning.

I skriftet «Beskrivelse over det åndelige livets løp og strid» fra 1804, forteller han om denne perioden:

«Når jeg var ale ne, falt jeg på mine knær og ba at han ville åpenbare sin Sønns kjærlighet i meg, skjenke meg sin Hellige Ånd og lære meg å kjenne min fordervelse til det onde, og avmakten til det gode. Hvis jeg lå på en stein, så tok jeg det som eksempel, og ba om at mitt hjerte, sinn og menighet måtte bli grunnfestet på klippen Kristus. Da ville dødsrikets porter ikke få makt over den.»

Han skriver i «Religiøse følelser og deres verdi, 1817»: «Vil du, min far, gi meg kraft, virke med din kjærlighet i mitt hjerte og bevare mig i ydmykhet, så vil jeg av all makt tjene deg. Jeg vil ofre alt, ja, selv mitt liv med de tidligere martyrer, før jeg vil vike fra dine bud.» «Når jeg ba til ham bøyde jeg meg ned til jorden med en hjertens uverdighet for det store gode han ga meg, og fordi jeg ikke hadde tjent Herren som jeg skulle.» «Jeg fikk også slik trang og lyst til å gjøre Guds vilje. Jeg fortsatte å be, og sang ofte på salmer som oppløftet mitt hjerte.»

Slik søkte altså Hans Nielsen Hauge Gud i bønn og påkallelse i godt over et halvt år. Vi må derfor erkjenne at når Gud møter Hauge med pinseopplevelsen, og Åndens kraft den 5. april 1796, så var det et bønnesvar som Hauge fikk.

Det skjedde da han sang på salmen: «Jesus din søte forening å smake». Han forteller at det var mens han arbeidet under åpen himmel og var kommet til det andre vers i denne salmen: «Styrk du meg kraftig i sjelen her inne at jeg kan kjenne hva Ånden formår! Meg og hva mitt er, jeg gjerne vil miste når du alene i sjelen vil bo.»

Det ble et mektig bønnesvar og Hauge forteller hva som skjedde:

«Nå ble mitt si nn så oppløftet til Gud, at jeg ikke sanset meg, eller kan utsi hva som foregikk i min sjel, for jeg var uten for meg selv. Først da min forstand samlet seg, angret jeg på at jeg ikke hadde tjent den kjære og over alle ting gode Gud, og at jeg nå syntes ingenting i verden var verd å trakte etter.»

«Jeg fikk en in derlig, brennende kjærlighet til Gud og min neste, og et ganske forandret sinn, en sorg over alle synder, en begjærlighet at menneskene skulle bli delaktige med meg i samme nåde. Videre kjente jeg en særdeles lyst til å lese i Den hellige skrift og nytt lys til å forstå den: At Kristus er kommet for å frelse oss og at vi ved hans Ånd skulle bli født på ny, omvende oss, helliges mer og mer og tjene den treenige Gud alene; for å foredle og berede vår sjel til den evige salighet.»

«Det var liksom je g så verden ligge nedsunket i det onde, og dette sørget jeg meget over og bad Gud drøye med straffen, så noen kunne få tid til å omvende seg.»

Hauge opplevde Guds stemme i sitt indre: «Du skal bekjenne mitt navn for menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg er å finne; kalle på meg mens jeg er nær og rører ved hjertene deres, så de kunne omvende seg fra mørket til lyset.»

De siste sitatene er fra boka «Religiøse følelser og deres verdi» fra 1817. På dette tidspunktet forstod nok ikke Hauge selv hva dette kraftfulle bønnesvaret fra Herren kom til å bety for ham selv, eller for ettertiden.

Men denne tirsdagen i april 1796 er blitt stående som en merkedag i norsk vekkelseshistorie, og Guds kall til omvendelse for vår nasjon gjelder fremdeles!