Gud hjelpe Mosuls døtre

Ser du henne for deg, den unge jenta som står på torget i Mosul og skal selges?

Klarer du å ane hvor redd hun er? Hvor grenseløst ensom og sårbar hun føler seg?

Ser du henne for deg, der hun stirrer stivt i bakken, for å slippe å møte blikkene til mennene som står rundt henne? Klarer du å ta inn over deg en brøkdel av frykten hun føler for hva disse mennene senere skal gjøre med henne?

Og makter du å se henne for deg, når de retter et våpen mot henne og tvinger henne til å velge mellom to umulige alternativer: Enten må hun konvertere til islam, slik at hun kan bli «konen» til en av Den islamske stats krigere. Eller så må hun dø.

For noen uker siden hadde hun sommerferie, akkurat som våre norske barn. Kanskje var hun begynt å glede seg til å komme tilbake til skolen til høsten. Og så, plutselig, står hun her som en av vår tids 30 millioner slaver.

Kanskje er så mange som 1500 unge jenter og voksne kvinner fra yazidi-minoriteten bortført av IS de siste ukene. Hvor mange kristne kvinner som også er bortført, vet vi ikke, men det er mange. De går en nattsvart skjebne i møte. Mange av dem var traumatisert allerede før de ble bortført. De har sett fedre, brødre og ektemenn bli drept, slik det blant annet skjedde i landsbyen Kojo sist helg.

– I disse dager går alle yazidi-kvinner med kniv. De vil heller ta livet av seg selv enn å bli voldtatt av IS, sier forskeren Haci Akman. Rapporter fra Irak bekrefter det han sier. Tallet på selvmord blant yazidi-kvinner har steget dramatisk.

Gud hjelpe Mosuls døtre! Rop til Gud om at han forbarmer seg over disse jentene! Det ser ikke ut til at andre gjør det. Lenge ble de mange kidnappingene og voldtektene i Nord-Irak bare nevnt i bisetninger, blant alt det andre som skjedde i kjølvannet av IS-terroren. Sakte er internasjonale medier i ferd med å få øynene opp for dem.

Når bortføring og voldtekt brukes som våpen i krig, rammer det ikke bare kvinnene, men også folket de kommer fra. Selve evnen til å føre slekten videre angripes. Det er derfor denne formen for terror beskrives som et sakte folkemord.

IS vet også inderlig vel at de rammer slektens ære, som er sterk i mange av Midtøstens kulturer. At den kollektive æren krenkes, gjør det svært vanskelig for voldtatte kvinner å vende hjem. Slik blir de dobbelt straffet.

Da er det verd å merke seg erfaringene fra Bosnia, som PRIO-forsker Ingrid Skjelsbæk forteller om i dagens avis, der lokale religiøse ledere bidro til at folks holdninger til de voldtatte kvinnene ble endret. Kvinnene ble ikke lenger sett på som «ødelagte», men som sårede soldater i krig. Slike historier gir håp, tross alt.

Dét gjør det også at verdens toppledere i sommer møttes i London for å diskutere bekjempelse av voldtekt brukt som våpen i krig. Og ikke minst at Den internasjonale straffedomstolen, så vel som de regionale straffedomstolene, har fått flere domfellelser som også omfatter voldtekt. Til mer rettspraksis man har å vise til, til bedre rustet er man til å få slutt på straffefriheten som har rådet. Soldater som forgriper seg og militære ledere som ser gjennom fingrene med det, skal vite at sjansene blir stadig større for at de en dag må til ansvar for sine gjerninger.