Grunnlaget for kristen tro
Troen er ikke en gave, men et resultat av personlig studium
Den 26.11. sendte jeg et diskusjonsinnlegg med en skrivefeil i tittelen: «Too, viten og skapelsesberetningen». Etter å ha stått i to dager ble dette rettet til: «Tro, viten og skapelsesberetningen». Dette førte til a alle kommentarene til innlegget ble slettet. Redaksjonen har informert meg om at kommentarene ikke kan gjenopprettes. Derfor tillater jeg meg å reprodusere den siste kommentaren med et lite tillegg.
Martin Luther lærte at Gud har forutbestemt hvilke individer som skal bli frelst, men ikke hvilke som skal gå fortapt. Ifølge Luther planter Gud så tro i dem som skal bli frelst uten deres vilje og uten at de har gjort noe for å få troen. De som er interessert, kan lese mer om reformatorenes syn på tro i Konkordieboken.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg har et annet syn enn Luther, nemlig at vi selv må gjøre noe for å få tro, siden den må være basert på beviser.
Knut Eivind Handeland stilte spørsmålet: « Angående Hebreerbrevet 11:1: Du snakker om at tro må være basert på bevis, men Hebreerbrevet 11:1 sier at troen ER et pant og et bevis? Trenger vi da ytterligere bevis når vi tror?»
Du har stilt et meget fornuftig spørsmål. Jeg vil først drøfte ordet «bevis». I streng filosofisk forstand kan bare det vi direkte ser eller erkjenner med våre andre sanser anses som bevis. I filosofisk forstand kan derfor ikke Gud bevises. Ordet kan også brukes i juridisk forstand. I en rettsak hvor det ikke er framlagt noen direkte funn, men hvor det er data som peker i en bestemt retning, vil dommeren si: «Retten finner det bevist at NN ....»
Jeg vil så foreta an språklig analyse av Hebreerbrevet 11:1. Det greske ordet «eimi» (er, betyr) står først i verset, og det tjener som kopula (bindeord) mellom subjektet og de to predikativene. Den mest brukte betydningen av «eimi» er «er». Men ordet kan også ha betydningen «betyr». Bruken av kopula vil derfor vise at det er en bestemt relasjon mellom subjektet og predikativene. Men kopula vil ikke nødvendigvis vise at subjektet og predikativet er helt identiske, noe som ville være tilfellet hvis «troen» VAR «beviset».
Noen eksempler fra NO11: I Matteus 27:46, Apostlenes gjerninger 1:19 og Romerne 9:8 oversettes «eimi» med «betyr», og i Markus 7:2 og Romerne 7:18 oversettes ordet med «det vil si». I Filemon 1:12 er oversettelsen «er det som om». Bokstavelig står det på gresk: «som jeg sender til deg, han, det er mine egne innvoller (ømme følelser)». Selv når oversettelsaen bruker «er», betyr ikke det at subjektet og predikativet er helt identiske. Matteus 13:38 sier: «Åkeren er verden.» Det vil si at åkeren symboliserer verden, men ikke at den er identisk med verden.
De to predikativene i Hebreerbrevet 11:1 er «et pant på det vi håper» og «et bevis for det vi ikke ser» Den grunnleggende betydningen av det greske order for «pant» er «substans; essens, natur». Dette ordet ble brukt når man hadde et pant eller et skjøte på en ting. Når man hadde det, var man sikker på å kunne ta tingen i eie. Dette viser at ordet «pant» nærmest er et synonym for «bevis»—den samme tanken er uttrykt på to forskjellige måter. Når vi husker at «eimi» kan innebære «betyr» og «det vil si», så må beviset eller pantet/skjøtet være knyttet til troen uten å være identisk med troen—det vil si, uten bevis og pant/skjøte har ikke troen noe grunnlag—troen er basert på beviser.
Den første som får vitnesbyrd for sin tro i Hebreerbrevet, kapittel 11, er Abel, og det sies svært lite om hans bakgrunn. Alle de andre som nevnes i kapitlet, og som får vitnesbyrd for sin tro, hadde bevis/pant/sjøte, fordi Gud hadde handlet med dem før de ga uttrykk for sin tro. De hadde derfor et objektivt grunnlag for å tro på Gud når de utførte de handlinger som knyttes til deres tro.
Paulus bekrefter behovet for bevis/pant/skjøte som grunnlag for den kristne tro i Romerbrevet 1:19-20 NO11:
«For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.»
Disse ordene er skrevet i en kontekst som drøfter tro (1:17). Vi merker oss ordene: «vite, se, erkjenne». Og hva er disse ordene knyttet til? Det som Gud har skapt; hans gjerninger. Det vil altså si at grunnlaget for å tro på Gud, er hans skaperverk. Vis av vis skaperverket tjener hver enkelt av oss som en del av en jury i en rettsal, og på grunn av de gjerninger vi ser, bør vi konkludere med: «Vi finner det bevist at Gud eksisterer og at han lønner dem som søker ham.» Vi har ingen unnskyldning for en annen konklusjon ifølge Paulus.
Skaperverket tjener som bevis for vår vertikale tro—Gud eksisterer. Og Bibelen, med dens oppfylte profetier, og alle de andre utsagn, som stemmer med vår viten på alle områder, innbefattet det vitenskapelige—for eksempel rekkefølgen i skapelsen—tjener som bevis for vår horisontale tro—Gud vil lønne sine tjenere.
Svaret på ditt spørsmål er derfor: Troen er ikke beviset for det vi ikke ser. Men troen bygger på beviser for eksistensen av det vi ikke ser.
