Gordon Johnsen – et kristent opplysningsmenneske

Få mennesker har satt dypere spor i seg i forrige århundre som psykiater, sjelesørger, forfatter Gordon Johnsen. Hans visjon om å opprette et norsk nervesanatorium etter kontinentalt mønster – etter hvert lokalisert til Modum, var et vågestykke og en bragd som ikke må glemmes.

Johnsen ble født i New Haven på USAs østkyst i 1905. Som ung lege jobbet han en periode i Nord-Norge før han fikk landpraksis i Hedmark. Det er her han møter mannen som han selv beskriver som en venn for livet, nemlig psykiater Einar Lundby.

De var naboleger, og i denne perioden ble det klart for dem begge at de skulle vie livet til å hjelpe pasientene sine gjennom to institusjoner som skulle stå hverandre nær.

Den enslige Lundby bestemte seg for å legge vekk legegjerningen til fordel for et kristent sjelesorg- og hvilehjem.

Inga og Gordon Johnsen bestemte seg for å legge bort planene om å reise som misjonærer til fordel for arbeidet med å reise et norsk nervesanatorium. Begge fikk senere avgjørende betydningen for Norges kristelige legeforening (NKLF).

Johnsen var banebrytende på mange måter, ikke minst ved sin vektlegging av forebyggende og helhetlig behandling både for enkeltpasienter, ektepar og familier.

I denne sammenhengen introduserte han begrepet forvern (som supplement til det mer kjente ettervern), en undersøkelse hvor man vurderte behovet for psykiatrisk behandling på sykehus.

I boken «Hånden på plogen» av forfatter Alfred Hauge (utgitt i 1985) forteller Johnsen om hvordan dette ble praktisert. Han mener at dagklinikker for «psykiatrisk service» ville gjøre behovet for innleggelse mye mindre.

Han er også opptatt av holdningene våre til psykisk syke pasienter: «Den forestilling at psykiatriske pasienter skulle være farlige mennesker, har heldigvis lite med virkeligheten å gjøre, og den angst såkalte sunne mennesker ofte har for mennesker med psykiske lidelser, er vanligvis helt ubegrunnet», skriver han.

Nesten 40 år senere ser vi hvilken betydning dette arbeidet har hatt.

Psykiateren gikk også nye veier, til dels kontroversielle veier, når det gjaldt medisinering. Selv om han har reservasjoner overfor de økonomiske motivene til legemiddelindustrien, uttrykker han at det har vært helt nødvendig for å utvikle moderne medisiner.

Johnsen stiller seg svært positiv til medikamentell behandling av både tyngre og lettere psykiske lidelser og plager, og han er kritisk til leger som nærmest gir pasientene «narkotikastempel» for medikamenter som har «påviselig effekt».

Samtidig advarer han mot misbruk og gir helsedirektør Karl Evang ros for å ha iverksatt tiltak som gjør Norge til et foregangsland.

Mer kontroversielt er psykiaterens åpenhet for bruk av LSD, et hallusigent stoff som gjør at brukeren ser syner – riktignok som siste utvei hvor alt annet var forsøkt.

Spesielt ved tvangsnevroser mente Johnsen at LSD kunne brukes som supplement til psykoterapi. Han så det også som den mest naturlige sak at han hadde testet stoffet på seg selv (!).

Johnsen var banebrytende på mange måter, ikke minst ved sin vektlegging av forebyggende og helhetlig behandling både for enkeltpasienter, ektepar og familier.

I en av hans mange bøker, «Samlivets vitaminer», skriver han i første kapittel om åpenhet som grunnlag for tillit. Dette er et kjennetegn ved Johnsens mangfoldige virke.

På fredager var det pasientenes spørretime, hvor det kunne stilles spørsmål om det meste.

Johnsen var heller ikke redd for å ta opp spørsmål knyttet til seksualitet og kropp: «Hvis man ikke eier ærbødighet for og kjærlighet til sin egen kropp, kan man vanskelig oppleve godhet for et annet menneskes legeme heller.» Han beskriver dette som en forutsetning for seksuell harmoni i et samliv.

Hans motstand mot abort på sosial indikasjon var ikke minst motivert ut fra sosiale hensyn; han mente at «sosial nød skal avhjelpes med sosiale midler».

Abort var å tildekke årsaksforholdet. Vi skal ikke glemme at i Johnsens virketid var det dette synspunktet som hadde bred tilslutning.

Det som var radikalt, var en kristen leges åpenhet om spørsmål som tidligere hørte til bak «husets fire vegger».