Gode vaner i adventstiden

Adventstiden er for verdifull til å forsvinne i et eneste stress. Å søke ham som kom, er avgjørende for at den ikke skal gå oss hus forbi.

Vi skriver torsdag 6. desember. For noen er julen fortsatt langt unna, for andre er den altfor nær. Opplevelsen av hvor fort adventstiden går, kommer i høy grad an på vår egen alder og livssituasjon.

For de fleste barn oppleves advent som en uendelighet av venting. For mange voksne, ikke minst foreldre med små barn, er de få ukene frem mot jul noen av de mest hektiske i hele året.

I både arbeidslivet og privatlivet kan det være ekstraordinære tilstander. Tid, krefter og oppmerksomhet slites mellom avslutninger av semesteret som er gått og forberedelser til høytiden som skal komme.

Faren er at adventstiden blir fylt med så mange aktiviteter og gjøremål at den blir tømt for sitt ­viktigste innhold. Vi er blitt vant med å tenke på adventstiden som en festtid, men fra gammelt av er den en fastetid. Fasten er ikke en gledesløs for­sakelse av livets goder og gleder.

Tvert imot er den en bevisst prioritering: Vi velger bort noe av det gode vi har fått, for å søke det største gode: Gud. Han er de gode gavenes giver. Har vi ikke ham, har vi i lengden ikke noe. En av Messias-profetiene som leses i juletiden, er hentet fra Jesaja 9.

Der skriver profeten om folket som sitter i mørket, men skal se et stort lys. Den norske julehøytiden er lysenes høytid. Det gjør godt for oss i det mørklagte Norden å ha en slik periode midt på vinteren. Men samme hvor mange lyspærer og stearinlys vi tenner, kan vi sitte i et åndelig mørke.

Selv om advent er en ventetid og ligner på ordet vente, kommer det av det latinske ordet adventus som betyr ankomst eller komme. Denne tiden som skal peke fram mot det ufattelige at Gud selv kom til oss, at han ble menneske og ble født i Betlehem.

Det gjorde han ikke for å skape god stemning i mørke og kalde vintermåneder, men for å fri oss ut fra det mørket som vi ellers er hjelpeløst fanget i. Det skjedde ikke sorgløst og sentimentalt, men med stor dramatikk og risiko.

«Om litt vil juleevangeliet på nytt minne oss om Herodes mislykkede forsøk på å bli kvitt Jesusbarnet og dets betydning i historien. Tankekorset blir likevel at det Herodes i sin tid forgjeves forsøkte på, i dag har skjedd fyldest uten bruk av verken vold eller forfølgelse.

De fleste lever jo sitt liv som om Herodes lyktes», skrev teologen Paul Otto Brunstad for noen år siden. Han kritiserte i den sammenheng «nussifiseringen» av julens mysterium. Han påpekte at «det opprinnelige innholdet i julen verken ryster eller forskrekker oss lenger. «Slik sett er den kristne julen i ferd med å nulles ut i vår kultur».

Her mener vi Brunstad satte ord på noe som det er vel verdt å tenke over. Men ikke bare det: For egen del bør vi også gjøre noe med det. Når ­kulturen beveger seg i en retning vi ikke ønsker, er det ikke tilstrekkelig å sukke stille eller for den del klage høylytt over at det skjer. Det viktigste er at vi selv tar bevisste og aktive valg for å fylle høytiden med det innholdet som mangler.

Selv om adventstiden går fort, er det for de fleste av oss mulig å gjøre prioriteringer som bidrar til at vi lever oss inn i julens ufattelige mysterium.

En god adventsbok å lese høyt fra rundt middagsbordet, bruk av julesanger i hjemmet og lesning av adventstidens bibeltekster er noen eksempler.

Adventstiden er for verdifull til å forsvinne i et eneste stress. Å søke ham som kom, er avgjørende for at den ikke skal gå oss hus forbi.