Gi så skal dere få…

Vi kan bygge murer rundt landet vårt og byen vår fordi vi mener at vi har gjort oss fortjent til et godt liv i fred og ro for ubehagelige forstyrrelser. Så kan vi i en bisetning legge til at Statoil i 2011 satt igjen med nesten 14 milliarder kroner i overskudd kun etter selskapets oljevirksomhet i Angola.

Sommerferien nærmer seg med stormskritt og vi gleder oss til å vise fram den fine byen vår til besøkende og turister fra fjern og nær.

I år kan vi glede oss enda mer enn vanlig, for etter regjeringens nye vedtak har det blitt opp til hver enkelt kommune å fjerne det siste hinderet for den fullkomne sommerlykken, nemligtiggerne.

Nå ser det dessverre ut til at Stavangers politikere ikke rekker å iverksette forbudet før årets turistsesong er på hell, men den som venter på noe godt venter gjerne noen ekstra måneder på et forbud mot plagsomme gamle damer med pappkrus og skaut.

Hvem var det som sa at den nye regjeringen var i mot unødvendige og byråkratiserende forbud?

Vi som undrer oss noe over denne forbudsiveren kan jo bli beroliget av John Peter Hernes (H) som i Aftenbladet (11.6) forsikrer oss om at dette ikke handler om at det er ubehagelig å se tiggerne blant oss, men at dette er noe vi gjør til tiggernes beste. Og han får støtte av Tore B. Kallevig (Frp) som mener at forbudet er en god måte å forebygge organisert kriminalitet på, og at vi kan hjelpe tiggerne ved å sende penger til Romania.

La oss for et øyeblikk hoppe over brysomme spørsmål som hvorfor det kanskje kan være litt naivt å tro at vi kan kjøpe oss ut av den globaliserte verdensøkonomiens negative konsekvenser ved å sende noen oljekroner til Romania, og la oss heller se på tiggingens vesen i et litt annet perspektiv.

Verdensreligionene vier mye plass til refleksjon rundt verdens urettferdighet. For munkene i buddhismen er materiell fattigdom et tegn på åndelig rikdom og den maten som en munk spiser i løpet av en dag samles inn fra lekfolk som ser det som sin religiøse plikt å dele det de har med mennesker som vier sitt liv til religiøs søken og veldedig arbeid. Ved å gi får også lekfolk del i munkenes velsignelse (karma).

Islam bygger mye av sin sosiale etikk på profeten Muhammeds egne opplevelser, først som farløs og siden som foreldreløs. En rask gjennomlesning av Koranen viser at enker og foreldreløse er viet mye plass og almissene som enhver muslim er forpliktet til å gi skal være rettet mot de i samfunnet som har problemer med å livnære seg på andre måter.

En muslimsk vandrehistorie er som følger: En rik mann ga en raus gave til en tigger som satt utenfor butikken han nettopp hadde handlet i. Da tiggeren ikke en gang løftet blikket utbrøt vår mann: «Hvorfor takker du meg ikke for den store pengesummen jeg ga deg?» Tiggeren så den rike mannen inn i øynene og sa: «Det er du som skal takke meg for at jeg hjelper deg å utføre din religiøse plikt.»

Bibelen er også en bok som aktualiserer fattigdommen som noe vi alle er nødt til å forholde oss til. Jesu ord til disiplene i Matteusevangeliet er vanskelige å bortforklare for dem som har et forhold til kristendommens etiske grunntone: «For jeg var sulten, og dere gav meg mat, jeg var tørst, og dere gav meg å drikke, jeg var hjemløs, og dere tok dere av meg…» Men heller ikke her finner vi enkle svar på hvordan vi konkret skal forholde oss til verdens urettferdighet, Jesus slår ganske enkelt fast i Markusevangeliet at «de fattige har dere alltid hos dere».

Så hva gjør vi da? Vi kan forsøke å forby verdens urettferdighet og vi kan starte med tiggerne i Stavanger. Vi kan bygge murer rundt landet vårt og byen vår fordi vi mener at vi har gjort oss fortjent til et godt liv i fred og ro for ubehagelige forstyrrelser. Så kan vi i en bisetning legge til at Statoil i 2011 satt igjen med nesten 14 milliarder kroner i overskudd kun etter selskapets oljevirksomhet i Angola. Og da kan vi kanskje spørre hva vi som nasjon har gjort for å gjøre oss fortjent til å hente slike verdier ut av verdens fattigste kontinent?

Vi har vært dyktige aktører i et globalt økonomisk spill hvor noen taper og noen vinner. Og ingen av verdensreligionene hevder at det er noe galt med å være en vinner, ei heller å være rik. Det religionen i sitt vesen spør etter er dette: Hvordan behandler vi taperne? Politikernes vanskelige oppgave er å regulere samfunnet til beste for både vinnere og tapere. Og det eneste vi vet med sikkerhet er at de fattige vil vi alltid ha blant oss.

Denne kommentaren ble først trykket iStavanger Aftenblad 23. juni 2014.