Andreas Hegertun. Foto: Øyvind
...
Andreas Hegertun. Foto: Øyvind Kleiveland
Noen må skjerpe seg!
Del
Og jeg fant til slutt ut hvem.

De siste ukene har jeg irritert meg over menneskers svakhet. La meg ta et par eksempler:

I sidesynet har jeg sett den absurde debatten om hvorvidt 22. juli-massakren var Guds vilje på grunn av et ungdomspartis politiske synspunkter om Israel. Jeg har ikke orket å engasjere meg, men tenkt oppgitt: Jesus viste oss en Gud som selv dør for å ta vår straff, hvordan kan noen følge han og samtidig bære et sånt gudsbilde? Jeg kjente at jeg ble irritert.

Så kom lokalvalget. Som pastor er jeg partipolitisk uavhengig, men ikke politisk nøytral. Jeg mener lidenskapelig at kristne verdier er det beste et samfunn kan utsettes for. Samtidig er jeg tilhenger av at vi kristne vurderer svært ulikt hvilket parti denne innflytelsen kommer best til uttrykk gjennom.

Men så oppdaget jeg at i mitt kjære Oslo valgte 421 av mine medborgere å stemme på partiet De Kristne. Samtidig manglet KrF 33 stemmer for å få inn et 2. mandat i bystyret. Jeg har allerede sagt at kristne ikke behøver å stemme KrF, men at 421 mennesker valgte å kaste bort stemmen sin på noe som åpenbart ikke kunne gi kristen politisk innflytelse, kjente jeg at irriterte meg. Noen må skjerpe seg, tenkte jeg.

Men så kom jeg på noe en morgen hjemme for ikke så lenge siden. Jeg var stresset for jeg hadde satt av formiddagen til å jobbe med en tale jeg skulle holde om noe håpefullt Paulus forteller kan utvikles i livene våre. Nemlig Åndens frukt.

Jeg visste jeg hadde mye å gjøre, så jeg ville fort avgårde på kontoret. Men er man i småbarnsfasen burde man vite at det ikke er noen ting som går fort om morgenen. Jeg har fire barn som skal stå opp, kle på seg, spise, stelle håret, ikke drepe hverandre, huske matpakker osv. Da skjer det herlige; at en av dem kaster opp.

Jeg skal ikke ødelegge noens helgefrokost med å gå i detaljer her, men bekjenne: Jeg var stresset, jeg så at her var det mye å rydde opp i, så jeg sa til min kone så vakkert som det bare kan bli i et ekteskap: Veronica, dette vasker ikke jeg opp. Jeg må på kontoret for å skrive om Åndens frukt. Og så dro jeg.

Jeg var kommet halvveis ned da en tanke begynte å murre litt i bakhodet: Er det en bitteliten ironi her et sted, Andreas?

Jeg kom på kontoret og fortalte en kollega om morgenen og antydet at jeg ante noe som skurret med tema jeg skulle skrive om, Åndens frukt, og bidraget mitt hjemme. Da sa kollegaen min: Nei, da Andreas, dette er Åndens frukt, det, men det er bare at det er kona di som demonstrerer Åndens frukt siden hun fortsatt er gift med deg!

Og med denne morgenen friskt i minne gikk det opp for meg: Det er jeg som må skjerpe meg!

Hver gang jeg tenker at noen andre virkelig bør ta grep, tenke på nytt, slutte eller starte med noe. Så bør jeg huske at først i den køen står jeg. Bare med andre ting, som er vanskeligere å oppdage. Og i erkjennelsen av det, kan jeg våge det utfordrende: Å lokke meg selv og andre til å finne det beste, klokeste og sanneste å strekke meg mot. Eller med Paulus:

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (Fil 4,8)

Noen må skjerpe seg!

Og med denne morgenen friskt i 
m inne gikk det opp for meg: Det er jeg som må skjerpe meg!