Når Gud er subjektet

Ubevisst ble livet mitt med Jesus til et kappløp, en stige å klatre på, en evig sammenligning med uoppnåelige ideal.

Hva om det å erfare Gud i hverdagen ikke handler om å nå opp til et nytt nivå i kristenlivet, men om å slippe taket og senke skuldrene og erfare at det er Gud som handler?

Det finnes jo ikke ulike nivå i livet med Jesus, tenker jeg. Allikevel vet jeg at det helt ubevisst preget troen min i mange, mange år. Jeg så på de rundt meg som jeg så opp til: Utadvendte, trygge kristne.

De hadde språk for troen sin, frimodighet til å dele den raust videre. De hadde personligheten til å komme i kontakt med andre, og de hadde en indre motivasjon jeg ikke klarte å gjenkjenne i mitt eget liv.

De var kristne på en måte jeg skulle ønske jeg også klarte. De var forbilder, men uoppnåelige forbilder.

Og ubevisst ble livet mitt med Jesus til et kappløp, en stige å klatre på, en evig sammenligning med uoppnåelige ideal. Jeg festet blikket på dem, de frimodige, fantastiske forbildene mine, og jeg ble skuffet.

For jeg hadde ikke den frimodigheten, den utadvendtheten, det overskuddet til å være til stede til enhver tid. Jeg festet blikket på meg selv.

For jeg ville så gjerne klatre et steg på den stigen, ha en mer inderlig tro, større åndelige opplevelser og flere vitnesbyrd å dele om livs om ble forvandlet på grunn av meg. Det var ingen andre enn Gud som kunne snu alt opp ned for meg. Og han gjorde det.

Mens jeg før til og med kunne be: Gjør meg mer som ho eller han, Gud, ber jeg nå: Gud, her er jeg. Hva kan du bruke meg til i dag? Takk for gavene og egenskapene du har gitt meg, la meg få leve dette kaotiske hverdagslivet mitt til din ære.

Nåden og friheten i at jeg er Guds elska barn, uansett prestasjon og hvilket fiktivt kristen-nivå jeg vil plassere meg selv på, gjør meg grunnleggende trygg. Han elsker meg like mye uansett hvor mye jeg kan bidra med i livet her og nå.

Å forstå at det er sånn det henger sammen, ga meg nytt perspektiv på livet. Jeg strever ikke med å lete etter Guds klare ledelse i alle slags detaljer.

Jeg plager ikke meg selv med de negative sidene ved min personlighet mer enn jeg må. (For jeg må definitivt plage meg selv litt når det krever at jeg ber andre om tilgivelse for min oppfarenhet, korte lunte, egoisme og krasse ord.)

Jeg takker Gud for at han har gitt meg gaver og evner, og ber ham velsigne dem og la meg få bruke dem til å ære Ham.

Når spørsmålet slår meg: Hva vil Gud med livet mitt? Så har jeg svaret på tungespissen en brøkdel av et sekund etterpå: Han vil at jeg skal leve nær Ham, bruke gavene Han har gitt meg og gripe mulighetene Han gir meg.

Jeg er norsklærer. Jeg elsker grammatikk. Det er Gud som er subjektet igjen og igjen når Bibelen snakker om dette. Han skal bevare oss hos seg. Han skal gi oss kraft.

Han vil fullføre den gode gjerning han har begynt i oss. Han skal sende oss ut. Han skal frelse andre, men vil gjerne bruke oss på veien. Det står aldri: Gå du ut i egen kraft og frels masse mennesker for meg. Det står: Gå derfor ut – fordi Jeg har all makt.

Når Gud er subjektet, kan du senke skuldrene. Du kan fryde deg over at Han vil gi deg oppgaver og la deg bidra. Han vil bruke deg og meg til å dele troen vår videre, det er en gave!

Så når min bønn for livet er: La meg bo der du vil, Gud. La meg jobbe med noe du kan bruke til din ære. La meg bruke tida, pengene og kreftene på en god måte.

Da blir det en kontinuerlig pågående samtale, og den kan skje med lave skuldre. For jeg trenger ikke lure på om Han vil det, eller overbevise Ham om noe. Gud spør etter villige hjerter, og hei, hei, her er et villig hjerte!

Jeg er ikke skapt for å være kristen på alle andres måte, men for å leve nær Gud og ære Ham medmitt liv, sånn jeg er. Det lærte Han meg da Han fillerista meg litt, løfta meg opp og snudde meg rundt, så jeg kunne se at jeg skulle feste blikket mitt på Ham og ikke på de andre eller meg selv.

Derfor kan jeg starte hver dag med denne grunninnstillingen: Hei Gud, her er jeg igjen. Hva vil du bruke meg til i dag? Hvem kan jeg se og snakke med? Hva vil du vise meg i Bibelen?

Hvordan kan jeg bety en forskjell i det hverdagslige og nære. Og kanskje en dag: Hvilke store, nye valg har du for meg i livet nå? La meg våge å gå ut av komfortsona og dit du kaller.