Fredstanker – ikke rettighetstanker

For frykten som nå brer seg finnes løsningene kun hvis man tør gå i dybden. Terror kan ikke bekjempes med stillingskriger, eller på avstand med teknologi.

Det er sommer. Det er morgen. Huset har ikke stått opp ennå. Jeg sitter med kaffekoppen og ser utover sjøen fra mine svigerforeldres nydelige sted utenfor Arendal. Fred!

Jeg er vant til å leve med kontraster, oppvokst i Asia og Afrika. Men det siste året har jeg kjent ekstra på nød, ufred og død – som i forrige uke fraNice ogTyrkia. Ikke minst har vi i HimalPartner følt det på kroppen iNepal, med jordskjelv i fjor vår og den politiske blokaden mot grensen til India i vinter.

HimalPartner samles idisse dager til sommerstevne i Trøndelag. Tema er Fremtid og Håp, hentet fra Jeremia 29,11, der Gud lover at han har fredstanker med oss, ikke ulykkestanker. Hvordan henger dette sammen?

Jeg velger å hvile i fredstankene, selv om det er fristende å spørre om Gud har glemt løftene sine. Jeg tenker at vi som kristne har en forpliktelse til å lete etter håpstegn. Hanhar fredstanker med oss. Guds fredstanke er ganske enkelt Jesus – han som snur alle ulykkestanker ved å ta på seg all vår ondskap. Kan vi lære noe mer av det?

Verden, bistanden, kirken og misjonen er alle opptatt av rettigheter. Vi oppfordres til rettighetsperspektiv i vårt arbeid. Det er viktig, men jeg har en stund fundert over om vi virkelig finner det verden søker ved å gi rettigheter så stor vekt. Jeg tror vi må dypere. Også samfunnene våre har mer å lære av hvordan Gud forsonet seg med verden gjennom Jesus.

For frykten som nå brer seg finnes løsningene kun hvis man tør gå i dybden. Terror kan ikke bekjempes med stillingskriger, eller på avstand med teknologi. Mange forsøker å finne de nye svarene. Demå finnes!

Ser vi verden fra Guds perspektiv, er vi alle små terrorister som gjør vondt. Guds svar til oss var å forsone seg med oss. Det er guddommelig og ekstremt, men hva sier det oss?

Sør-Afrika og Rwanda fant svar. Ikke perfekte svar, men fredsskapende svar. Norge fant svar for fem år siden på mirakuløst vis; «Hvis en mann har så mye hat, hvor mye mer kjærlighet har ikke vi?»

Vi må fortsette som Jesus og sikre rettighetene til sårbare grupper. Men enda viktigere er det å lære av hvordan han forstod, tilgav og viste kjærlighet også til de utstøtte og forhatte, som man tenker ikke fortjente vår kjærlighet.

Jeg ønsker å utfordre til at vi begynner å løfte forsoningsperspektivet – i ydmykhet og håp – ikke bare i våre egne liv, men også i våre samfunn og i verden!