Fredspris til en som skisserte samme løsning som Trump
Trumps plan er en skisse for hvordan det kan bli fred, en skisse som gir mer til palestinerne enn det fredsprisvinner Yitzhak Rabin var klar til å gi.
I 1994 fikk Israels statsminister Yitzhak Rabin Nobels fredspris sammen med utenriksminister Shimon Peres og PLO-leder Yasser Arafat. Rabin høstet applaus fra norske politikere, redaktører og kirkeledere for å gi palestinerne selvstyre.
26 år senere får Donald Trump massiv fordømmelse, til dels fra de samme politikere, redaktører og kirkeledere, selv om USAs president skisserer opp en lignende løsning som Rabin en gang gjorde. I virkeligheten gir Trump-planen mye mer til palestinerne enn de noen gang kunne håpe å få under Rabin.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bare noen uker før Rabin ble drept i november 1995 holdt han en tale i Knesset hvor han formulerte sin visjon for sluttstatus-løsning: Palestinerne får en demilitarisert «enhet» med begrenset suverenitet på omkring 70 prosent av Vestbredden og hele Gaza-stripen. Israel beholder full suverenitet over et udelt Jerusalem, og annekterer Jordan-dalen og bosetningsblokkene.
«Sikkerhetsgrensen til staten Israel skal ligge i Jordan-dalen, i den bredeste betydningen av det uttrykket.»
«Vi skal ikke returnere til 1967-linjene. Vårt mål er å oppnå fred med en palestinsk enhet i territoriene til Judea, Samaria og Gaza – men ikke langs linjene fra før 1967», sa Rabin i en tale 15. mai 1995.
Trump-administrasjonens kartskisse for en løsning følger nesten helt Rabins tanker, bare at den gir en stor ekstra fordel til palestinerne som aldri Rabin ville drømt om eller godkjent: Trumps kart legger opp til at Israel skal avgi to større områder av Negev-ørkenen som en utvidelse av Gaza-stripen til boligområder, landbruk- og industriarealer for palestinerne.
Teksten til Trump-planen formulerer det slik: «Denne visjonen er et rettferdig kompromiss, som ser for seg en palestinsk stat som omfatter landområder omtrent sammenlignbart i størrelse med landområdene Vestbredden og Gaza før 1967.»
Trump-administrasjonen anerkjenner at dette vil være «betydelige kompromisser» fra Israels side «når det gjelder landområder». «Å trekke seg tilbake fra landområder vunnet i en forsvarskrig er sjeldent historisk sett. Det må bli påpekt at staten Israel allerede har trukket seg tilbake fra minst 88 prosent av landområdene de erobret i 1967. Denne visjonen legger opp til overføring av store landområder fra staten Israel – landområder som Israel har sett seg å ha gyldig krav på, juridisk og historisk, og som er del av oldtidens hjemland for det jødiske folk – noe som må bli ansett som et betydelig kompromiss.»
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sa til VG 29. januar: «Denne såkalte fredsavtalen til Donald Trump er et diktat, og et fullstendig dødfødt dokument.»
Men Bondevik tar feil. Trump har ikke lagt fram en fredsavtale og ikke lagt fram et diktat.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Trumps plan er en skisse for hvordan det kan bli fred, en skisse som gir mer til palestinerne enn det fredsprisvinner Yitzhak Rabin var klar til å gi. Trump-planen slår fast at det er «israelere og palestinere selv som må ta valget om å skape en varig fred i sammen».
«De endelige, spesifikke detaljene av en israelsk-palestinsk fredsavtale må bli utarbeidet direkte mellom partene.»
Trump-planen sier også: «Visjonen presenterer en pakke av kompromisser som begge sider bør vurdere, for å bevege seg fremover og søke etter en bedre fremtid som vil tjene begge parter og andre i regionen.»
Bondevik tror ikke Trumps plan fører til «en levedyktig stat for palestinerne». Det finnes titalls levedyktige stater som har mye dårligere økonomi enn palestinerne og mye dårligere utdanning. Det finnes en rekke stater som har mindre areal. Det finnes en mengde land som har enklaver av andre land i seg.
Det finnes en mengde land som er demilitariserte. Det finnes en mengde levedyktige stater som ikke får tilbud om økonomiske investeringer på 400 milliarder kroner. Bondeviks personlige tro hadde ikke vært en hindring for en palestinsk stats levedyktighet, dersom bare palestinske ledere hadde hatt vilje til å avslutte krigen mot Israel og godta en jødisk stat som nabo.
Den tidligere KrF-lederen forteller til VG at Yasser Arafat avviste Bill Clintons fredsplan.
– Det tilbudet palestinerne sa nei til, var kanskje det beste de kunne få, sier Bondevik. Nettopp. Og så lenge palestinerne har europeiske og norske venner som oppildner dem til å avvise Trumps plan og dermed også forhandlinger, vil de fortsette å få dårligere og dårligere tilbud. En dag vil de kunne oppleve at de aldri får sin egen stat.
