Fredsfyrste-profetien 
i 1. Mosebok

Patriarken Jakob profeterte at Juda stamme skulle bli opphavet til en kongsfamilie som fredsfyrsten skulle komme fra.

Da patriarken Jakob skulle dø, innkalte han alle de tolv sønnene sine og fremsa profetier om hver av dem. Den mest kjente av disse tolv profetiene handler om Juda, den fjerde eldste sønnen til Jakob.

Hendelsen fyller det nest siste kapittelet i Første Mosebok. Juda-profetien fyller fem vers og lover Juda stamme en kongelig etterslekt.

Blant annet er det i tekstsammenhengen et poeng at Jakobs førestefødte sønn Ruben blir fratatt førstefødselsretten på grunnn av en incest-hendelse (se v 4, sml 1Mos 35:22). Også de to neste sønnene i rekken, Simeon og Levi, blir forbigått på grunn av en massakre (se v 6f, sml 1Mos 34:25ff). Som fjerdemann i rekken av sønner er det deretter Judas tur. Det er han som nå tildeles førstefødselsretten. Profetien til Juda står i v 8-12.

Med et sterkt betont «Du Juda» – slår Jakobs profeti i v 8a+c fast at de andre brødrene skal «prise» Juda og «bøye seg» for ham. Juda selv skal (iflg v 8b) plante hånden sin «på fienders nakke».

Poenget er at Jakob her ikke bare profeterer om de tolv sønnene som enkeltpersoner, men han inkluderer de tolv stammene som hver av dem ble stamfar til. Og når det gjelder Juda, er det tydelig at den førstefødselsretten som Jakob profetisk tilskriver Juda stamme, er av kongelig slag. Juda skal bli opphavet til tolvstammefolkets kongefamilie.

I vers 9 illustreres Judas kongelige egenskaper med løve-bilder. Juda er «en ung løve». «Fra rov er han steget opp». Og når han har spist seg mett, legger han seg trygt ned slik bare en løve kan tillate seg.

For ingen andre dyr våger å forstyrre løven mens den hviler på en høyde etter måltidet. Og ingen våger å nærme seg en løvinne når hun vokter ungene sine. Senere i Bibelen har løve-bildene i v 9 gitt opphav til tittelen «Løven av Juda», som betegnelse på Jesus.

Så kommer vi i v 10 til det store problemet i Juda-profetien: Hva betyr det at Jakob på hebraisk profeterer om en «sjilåh» i Judas kongelige etterslekt?

Andre ord og uttrykk i v 10 er kongelige: «Septer/kongespir» og «herskerstav» skal ikke vike fra Juda (se v 10a+b). Det minner ikke så lite om det løftet David senere fikk om at Herren ville la Davids hus og kongedømme «stå fast til evig tid» (se 2Sam 7:16, sml Jes 11:1).

Det er det tredje av de fire setningsleddene i v 10 som bruker begrepet «sjilåh». Men dette hebraiske ordet byr altså på store tolknings-problemer. Her er en kort-versjon:

(1) Ordet kan være avledet av «sjil» pluss et pronomen-suffiks (les: «inntil avkommet hans kommer»). En lite sannsynlig løsning.

(2) Ordet kan være stedsnavnet Sjilo (les: «inntil han kommer til Sjilo»). Den løsningen var en tid utbredt (f.eks. Frantz Delitzsch), men veldig sannsynlig er den ikke (se mot-argumenter hos bl a I C Keil).

(3) Ordet kan være avledet av verbalroten «sjalakh» (= sende) (les: «inntil han kommer som skal sendes»). Den løsningen fins hos Hieronymus og i den katolske Vulgata-oversettelsen, men den forutsetter forveksling av konsonantene «he» og «khet».

(4) Ordet kan bero på sammenkobling av «sje» pluss «lå» (les: «inntil han kommer som den/det tilhører», dvs: som septeret tilhører). Denne løsningen fins i Den samaritanske versjonen, i en Targum, i Septuaginta, i Den syriske oversettelsen og i Bibel 2011 (sml også beslektet uttrykk i Esek 21:32). Og dette er en av de to mer sannsynlige løsningene. Men problemfri er den ikke. Blant annet er kortformen «sje» i stedenfor «asjer» påfallende.

(5) Ordet kan være et hebraisk person-navn, nærmere bestemt et navn på kong Messias (les: «.. inntil Sjilåh kommer og folkene blir ham lydige»). I studietiden hørte jeg professor Ivar P Seierstad forsvare denne løsningen i selve avskjedsforelesningen sin. Det er også min foretrukne løsning.

Men deretter synes jeg det er noe utilfredsstillende å la være å gi norske bibellesere et hint eller et signal av noe slag om hva som da trolig kan ligge i Messias-navnet «Sjilåh».

I så måte fins det en oversetter-tradisjon som bl.a. har tilknytning hos Martin Luther. Luther påpekte at «sjilåh» må være i ord-familie med verbet «sjalah». Dette verbet har betydninger av typen «være trygg, uthvilt, velhavende». Og det mest kjente avlednings-ordet i ord-familien er «sjalåm» (= «fullkommen fred og velvære»).

Luther prøvde seg i en drøftelse av 1Mos 49:10 med en oversettelse av typen: «inntil (kong) Velvære kommer». I forlengelse av den typen navne-tolkning har den norske bibeltradisjonen senere valgte å gjengi «sjilåh»-navnet med «fredsfyrsten»: «.. inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige» (v 10c+d).

Den oversettelsen finner vi bl a i BS1930 og NB88, inkludert NB88/07. For min del tror jeg at det er her vi på norsk best får frem det som trolig er det profetiske budskapet i 1Mos 49:10. Blant kongene i Judas etterslekt skal det komme en stor og bemerkelsesverdig fredsfyrste. Og han skal vinne alle folkeslags frivillige lydighet.

Luther begrunnet «Velvære»-oversettelsen med overflod-profetien i v 11-12. Om denne spesielle kongens tidsalder profeterer nemlig Jakob en aldeles forbløffende overflod og velstand.

Den ultimate kongen skal herske i en tid da naturen er så full av overflod at kongen ikke engster seg for å binde eselfolen til edle vinranker (samme hvor mye druer eselfolen da gomler i seg, for så stor og raus er nemlig den tidsalderens overflod av druer). Og kongen skal dessuten ha så sterk personlighet at øyne og tenner assosieres med vin og melk.

I lys av visse endetidsprofetier kan overflod-profetien rimelig lett tenkes oppfylt i Tusenårsriket.

Uansett: Ved at vi på norsk gjengir «sjilåh» med «fredsfyrsten» fotograferer vi et tydelig bilde av det faktum at hele tekstsammenhengen i v 8-12 er kongelig. Samtidig impliserer vi et forholdsvis sannsynlig bilde av kongenavnets mulige ordfamilie-relasjoner tilbake til freds-begrepet «sjalåm» og verbalroten «sjalah».