Frank Mangs’ kamp mot sånne som meg

Det var én side ved Frank Mangs jeg ikke forstod. Det var det 
han beskrev som sitt 
livs tøffeste kamp. 
Det var kampen mot kristne fariseere.

Som ung mann leste jeg alt jeg kom over av den svensk finske predikantkjempenFrank Mangs. Jeg lyttet til historier fra eldre kristne som kjente ham, og jeg ble fascinert. Tenk at han fikk være et så kraftfullt redskap i Guds hånd!

Jeg leste om møtene som samlet massevis av mennesker, ikke bare et sted i Amerika eller Afrika, men i Oslo! Mennesker fant troen på Jesus, og jo mer jeg leste og hørte, jo mer inspirert ble jeg. Tenk en dag å få oppleve noe sånt selv.

Samtidig var det noe annet som fascinerte meg med Mangs. For han var ikke bare et glansbilde av styrke. Nei, han fortalte også om smerte og det vanskelige. For eksempel at han flere ganger under sine beste år som predikant ble alvorlig syk.

På høyden av sin popularitet, med mer enn 300 møter i året, ble han innlagt på sykehus i lengre perioder. Ikke så rart kanskje, med et sånt arbeidspress. Og Mangs skjønte nok det selv, for han holdt ivrige kristne forbedere på avstand. Han ønsket ingen snarlig helbredelse, han trengte pauser.

Samtidig forstod jeg at Mangs også bar andre smerter. Et sinn med dype bølgedaler og et ekteskap som ble altfor kort.

Likevel levde han altså, så vidt jeg kunne forstå og bedømme, midt i Guds plan og hensikt med livet sitt.

Og jeg tror det er riktig å si at han nok ble et slags idol for meg. Mine første taler var i stor grad dårlige kopier av taler jeg hadde hørt av ham.

Men det var én side ved Frank Mangs jeg ikke forstod. Det var det han beskrev som sitt livs tøffeste kamp. Den som hadde kostet han mer enn noe annet. Men som han også måtte erkjenne; hadde vært hans aller mest fruktløse kamp. Og det var kampen mot kristne fariseere.

Altså mennesker som hadde vært kristne lenge, men som istedenfor å begynne å ligne på Jesus ble religiøst forstokket. Istedenfor å få Jesu kjærlige blikk på enkeltmennesker, hans generøsitet, varme og tilgivelse.

Så var disse blitt harde, fordømmende mot andre, selvrettferdige og opptatte med endeløse religiøse diskusjoner. Jeg husker at jeg med mitt unge blikk tenkte at Mangs måtte da overdrive noe voldsomt. Heldigvis er vi ikke sånn lenger, tenkte jeg.

Fariseere var bare et problem på Jesu tid. Vi, derimot, er ikke sånn. Vi leter ikke etter flisen i vår brors øye. Vi heier på hverandre. Vi tilber Jesus, er opptatt med å invitere venner som ennå ikke tror til kirke, og vi ber ydmykt om å få vokse i troen selv.

Så ble jeg voksen. Flere av drømmene jeg fikk i min ungdoms interesse for Mangs, lever jeg midt i, i dag. Jeg jobber i en stor kirke som stadig er full av mennesker som tilber Jesus.

Jeg hilser hver uke på nye i kirken, og ser ofte mennesker finne troen på Jesus. Jeg ser hvordan troen konkret forandrer mange menneskers liv.

Men så har jeg også fått en sorg. Kanskje særlig av internett. For jeg har forstått hva Mangs beskrev som sin tøffeste kamp. Jeg ser også nå kristne som bruker mye mer kraft på hva de er mot, enn på hva de er for. Som bruker så mange ord for å forbanne istedenfor å velsigne. Og som konstant leter etter treverk i andres øyne.

Men så blir det enda verre. For når jeg ser og hører disse kristne, da våkner jammen fariseeren i midt eget bryst også. Plutselig kjenner jeg lysten i mitt hjerte til å skrive sinte kommentarer. Til å klage på kristne som tenker annerledes enn meg selv. Til å lage skalaer der jeg plasserer ytterliggående tullinger på hver side og meg selv i midten.

Og da tenker jeg. Mon tro om ikke jeg også ville blitt Frank Mangs’ problem. Kanskje hadde jeg kastet meg over ham og sagt stygge ting om ham eller andre som prøver å gjøre noe i Guds rike.

Istedenfor å arbeide selv. Så derfor må jeg bekjenne: Jeg slåss mot min indre fariseer. Men jeg har ikke tenkt å gi meg. For jeg vil så mye heller bruke kreftene mine på å bygge opp, istedenfor å rive ned. På å dele nåde istedenfor dommer. På å velsigne istedenfor å forbanne.

Men livet, Facebook og erfaringene kan noen ganger gjøre det vanskelig for meg. Og kanskje også for deg. Derfor ber jeg om å få tilbake min ungdoms glød. Så ikke Jesus må si til meg, som han sa til de kristne i Efesos:

«Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før!»

For det er i den enkle, rene kjærligheten til Jesus det begynte, måtte vi alle bevares i den.