Fra sann tro til rett ideologi. Når evangeliet blir redusert til coaching

NRKs radioandakter mer og mer speiler- og går i takt med det allmennreligiøse.

Paulus og andre i urkirken ble møtt med uro, strid, opptøyer og fengsling fordi de også våget å peke på religion på avveier, samt på enkeltmennesket og dets forhold til Gud. Det ene ble ikke glemt på bekostning av det andre. Paulus våget å skille seg ut, gå i utakt med makt og konsensusdiktaturet, og konfrontere den enkelte direkte. Og i dag? I dag blir biskoper og prester invitert av makten på gallamiddager, representasjon, mediehappenings og kaffe. Og dette skjer nok høyst sannsynlig fordi kirkens folk verken provoserer eller fordrer nytenkning og endrede holdninger nevneverdig.

Gjennom historien, så ser vi at i møtene mellom den vestlige forbruks- ego- og individual-kulturen og kirken er det alltid kirken som har tapt og justert seg. Teologien har dermed i flere tilfeller blitt et speilende produkt og funksjon av den vestlige samfunnskulturen og dermed har

Artikkelen fortsetter under annonsen.

forkynnelsen også mer og mer handlet om bekreftelse og legitimering. Vi befinner oss noe på vei i et postkristent- og faktisk mer et synkretistisk samfunn; og henvender oss derfor altså mer til Aten enn til Jerusalem. Paulus ble i sin hedningemisjon møtt med uro, strid, opptøyer og fengsling fordi han våget å peke på både de negative maktstrukturene, på religion på avveier og på enkeltmenneskets posisjon og ansvar i relasjonen til Gud. Han var faktisk ikke alt for opptatt av antall lyttere og våget å stå alene: Skille seg ut, gå i utakt med omgivelsene og ta oppgjør med religiøs vanetenkning der den dominerte; dvs med det som var teologisk og samfunnsmessig korrekt, med makten og konsensusdiktaturet. Det var verken folkestemninger eller folkeavstemninger som avgjorde hvordan Paulus skulle forstå evangeliet.

Paulus m.fl. våget å være tydelig der andre tonet ned eller så usikkert og engstelig bort, han var tydelig, og bevisstgjorde temaene synd, frelse og omvendelse. Urkirkens representanter ville vekke den enkelte til modige selvoppgjør og ta nye steg inn i livet igjen. Også i dag kan selvsagt kirken på den ene siden være tilfreds om man får aksept, applaus og sympati fra samfunnskreftene. Møter man derimot på den annen side kritikk og antipati, så er det bare å ta til etterretning og like vel solid stå på det som kirken faktisk er satt til å forvalte. Kildene her er selvsagt bibel, bekjennelse og tradisjonen som DHÅ allerede har impregnert i 2 000 år.


Vi ser at kristen mystikk også positivt lever i kirken. Nattverden er dens næring. Men vi leter faktisk forgjeves etter begrepet ” mystikk ” når vi fordyper oss i de første århundreders kristne litteratur. Desto mer tales det om mysteriet. Dagens åndelige søken på flere hold er selvsagt positiv; denne tørsten kan altså positivt stilles i den brønn som kirken er satt til å invitere til og så å forvalte raust. Det levende vann er tilgjengelig. Det er vel uansett intet som er så holistisk som det kristne evangelium? Dog kan det være nyttig å ta til seg ørkenfaderen Antonius´ord: Han spurte sine følgere om hvilken nådegave s om var viktigst. Og han fikk mange gode svar; men ikke det han ville frem til: ”Den viktigste nådegaven er det å skjelne mellom åndene.


Kristendommen kom verken med et terapeutiske alternativ, et sosialrevolusjonært eller politisk budskap. Et slikt engasjement kan dog være enkelte av fruktene av tro og frigjøring, men de er jo ikke treet eller røttene. Dvs kilden som formidler livet selv til den enkelte. Møtet med Herren selv er et møte med den levende Gud. Den enkelte erfarer et møte med Herren som bekrefter meg som værende, men som vekker meg til å finne meg selv i det blivende. Troen er en vedvarende åndsdisposisjon som gir noe nå. - NÅ!


Troen trekker dermed fremtiden inn i nået på den måten at den ikke bare er et “ennå ikke”. Den sannhet at den himmelske fremtiden faktisk er en realitet og finnes forandrer nået: Det blir berørt av det som skal komme. Og slik kommer fremtiden inn i nået og nået inn i fremtiden. Synd er adskillelse fra Gud, og fra min neste; det er oppsplittelse og fragmentering: Ødeleggelse av eget liv såvel som av fellesskapet. Men begrepet “synd” er vel like lite benyttet i NRKs radioandakter som benevnelsen av Jesus, frelse og omvendelse.


Fortellingen om Babel blir bildet på hva synden fører til: Distansering og adskillelse fra Gud og medmenneske - ogtilsyvende og sist seg selv, hvilket medførte språkforvirring og fremmedgjøring. Dvs m.a.o. også en adskillelse fra meg selv hvor jeg begynner å dyrke visse sider av livet og slik trygge egen eksistens. Jeg identifiserer meg økende med min styrke, med mine gode sider og idealer. Jeg er hva jeg produserer; min funksjon i samfunnet definerer hvem jeg er. Det er dog pussig hvordan det postmoderne inntoget de siste tiårene, hvor det meste er redusert til språk og symboler , minner om den babelske forvirring og kaos ang. hva som er sant og virkelig: Der alt til syvende og sist er redusert til det subjektive har også sannheten blitt produkter og variabler av dette. Dvs ingen ting er egentlig lenger sant . man snakker faktisk i noen miljøer om “din og min sannhet”; språkforvirringen åpner for individualekstremisme av verste art. Man må visst derfor henvende seg generelt og forsiktig så man ikke støter noen; også i kirken.

Artikkelen fortsetter under annonsen.


Kristendommen er ikke bare informativt, men i høyeste grad et performativt budskap. Det er per se en forkynnelse som utretter noe. Noe reellt; realiteter! Det virker forvandlende, dvs ikke nødvendigvis bekreftende, bagatelliserende og koselig. Nåden sletter heller ikke ut rettferdigheten, den gjør ikke uretten til rett.Mitt liv med Gud grunnlegges faktisk på min posisjon i Jesus Kristus, IKKE i opplevelse av livskvalitet eller graden av religiøse erfaringer. Guds rike er der hvor Hans kjærlighet når oss og hvor Han blir elsket. Møtet med Gud er alltid et møte med meg selv: Jo nærmere jeg kommer det hellige og Gud, jo sterkere Guds lys er, jo mer tydelig og synlig blir også alle mine mørkere og ubearbeidede sider - samt de egne sjelelige blindeflekker. Gudserfaringer er altså langt fra bare sødmefylt bekreftelse og selvnytelse. For å finne Gud, så må jeg søke Kristus. Og paradoksalt nok og overraskende oppdage at Gud allerede har funnet meg. Det er å oppdage at det bare har vært, og er, ett skritt til Gud. Og dét steget tar Gud selv: Han sendte Jesus.


Trøsten i den dype fortvilelsen av å se fler og mer av egne skyggesider er at Gud for lengst har sett dette mørke og elendigheten hele tiden og like vel elsket meg ubetinget. Og det oppdages så som konsekvens at kjærlighet også er selvovervinnelse. For å sette denne prosessen i gang trenger jeg et møte med Gud som minner meg på at jeg er en synder og trenger frelse og omvendelse. Daglig. Fint om andaktsholderne i NRK også snart våger å gå i utakt i ny og ne og ikke bare forkynner en Jesus som knapt nevnes; en Jesus som ikke fordrer og vekker -og som heller er en ufarlig inspirator som stort sett alltid svarer til forventningene.Kanskje andaktsholderne i NRK våger å gå i takt med Jesus og Paulus også der det koster . F.eks. ta til seg det Paulus skriver i det første brevet til Korinterne. ”For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.”