Fra fagforening til aktivistgruppe
Vi forstår godt de som nå melder seg ut av Presteforeningen.
Utmeldingene av Den norske kirkes presteforening hagler etter at et enstemmig sentralstyre i foreningen nå har gått inn for at det skal utarbeides en vigselsliturgi for homofile par.
Blant de som har sendt sitt avskjedsbrev er blant annet tre tidligere biskoper.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
To av dem, Per Lønning og Fredrik Grønningsæter er begge for øvrig tidligere ledere av Presteforeningen. Den tredje er biskop emeritus i Bjørgvin, Ole D. Hagesæther.
Det er god grunn til å lytte til den begrunnelsen disse tre markante eks-biskopene gir for sitt brudd med foreningen.
Det viktigste argumentet er selvsagt det teologiske. Det er forkastlig å gi kirkelig velsignelse til et samliv som Bibelen og kristen etikk sier et klart nei til.
- Hvis man kaller en forbindelse mellom to personer av samme kjønn for ekteskap, og til og med gir det status foran kirkens hellige alter, går det på sannheten løs», sier Per Lønning til Vårt Land.
Han setter også ord på hvor fort utviklingen har gått i Presteforeningen. Bare for et halvt år siden ville Lønning trodd at et slikt vedtak var helt umulig.
Fredrik Grønningsæter peker på at det for ham er en samvittighetssak å melde seg ut. Han mener at grensen nå er nådd.
- Et medlemskap er en slags støtte til det ledelsen gjør, så jeg har ikke annet valg enn å melde meg ut av Presteforeningen, sier Grønningsæter til samme avis.
Ole D. Hagesæther er inne på noe av det samme i det utmeldingsbrevet han har sendt. Han peker på at foreningen nå opptrer som en pådriver for likekjønnede ekteskap. «Det vil jeg ikke være med på», skriver han i brevet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hagesæther går også i rette med argumentet som foreningens styre har brukt om at Presteforeningen også tidligere har tatt standpunkt i teologiske saker, som for eksempel spørsmålet om kvinnelige prester.
«Det ble ikke gjort vedtak som tok stilling teologisk. Man gjorde vedtak om at prester av begge kjønn skulle kunne være medlem og at alle medlemmer hadde PFs støtte», skriver Hagesæther.
Hagesæther har åpenbart rett i at dette er en betydelig forskjell. Vi kan heller ikke huske andre saker der Presteforeningen har tatt en så klar og omstridt stilling på et teologisk betent område.
Og styrets handlemåte i denne saken gjør at mange nå stiller seg spørsmålet om hva slags organisasjon Presteforeningen egentlig ønsker å være. Skal den være en interesseorganisasjon for norske prester der alle kan føle tilhørighet uavhengig av teologiske stridsspørsmål? Eller ønsker man å fremstå som en aktivistgruppe for et bestemt teologisk syn og dermed opptre splittende overfor sin egen medlemsmasse?
Slik sett forstår vi godt de som nå melder seg ut. Det er vanskelig å se det på annen måte enn at Den norske kirkes presteforening med dette kontroversielle vedtaket har tatt steget fra å være fagforening for prester til å bli en aktivist på et teologisk meget betent område.
En slik organisasjon ser vi ingen grunn til at anbefale medlemskap i.
